Jeg leste i Aftenposten om at SFO på Kolbotn skole ville arrangere «Bli ny»- dag for elevene denne uka. På lappen som kom hjem stod det: «Bli ny- dag med SFO. Vi ordner hår, lakkerer negler og annet morsomt. Det blir noe for gutta også». Denne temadagen skulle finne sted i dag fredag, og vakte så stor medieinteresse og oppmerksomhet at den ble stoppet før den kom i gang. Saken nådde medienes søkelys etter at en far twitret om arrangementet 31. august.

Det er flere ting å reagere på i denne saken. Man kan for eksempel hevde at det at guttene skal få gjøre noe annet, og dermed bli ekskludert fra arrangementet er et ankepunkt. Selv om jeg er ganske sikker på at de fleste guttene kanskje ville valgt en annen aktivitet om de fikk valget, vet jeg også som gymlærer gjennom flere år, at dagens gutter er glade i å pynte seg. Kanskje spesielt i å «style» håret. Jeg kan også med hånden på hjertet si at jentene ikke lenger er de som bruker lengst tid i garderoben etter gymtimene. Guttene har nemlig tatt de igjen. Det legges gjerne på lag med deodorant, det sprayes parfyme og håret vokses som nevnt langt ned i klassetrinnene i norske skoler i dag. Nå venter gjerne jentene på at guttene skal bli ferdige i garderoben, og ikke omvendt.

Det er slik sett ingen tvil om at guttenes fokus på utseendet har blitt større de siste årene. Det kan derfor tenkes at en del av guttene på norske skoler kunne tenke seg å delta på en slik dag, og da blir det vel ikke helt riktig å legge opp til kjønnsdelte aktiviteter. Alle bør vel i 2014 få delta på de aktivitetene de ønsker uavhengig av kjønn og legning, i allefall i norske skoler? Noe annet ville være diskriminerende. Tida da ungene holdt seg utelukkende til typiske gutte- og jenteaktiviteter er vel for lengst over. I likestillingens navn er vel dette veldig bra, selv om vi nok fortsatt er ganske tradisjonelle både som barn og voksne.

Jeg er allikvel mest skeptisk til formuleringen om at elevene denne dagen skulle «bli nye». Dette kan man jo forstå som at de i utgangspunktet ikke er bra nok. I så tilfelle er dette et svært kraftig signal å sende ut, spesielt med tanke på den verdenen vi er en del av med et ekstremt kroppsideal blant annet. Elever i fjerde trinn sammenlikner kroppene sine ut i fra idealene de treffer på i gjennom media. Både rumper, armer og lepper er gjenstand for granskning og sammenlikning med skjønnhetsidealene. Dette er i grunn skremmende, men veldig forståelig når man ser hvor mye vi daglig blir utsatt for av fokus på kropp og trening. At man sender ut et slikt signal som en «Bli ny»- dag på SFO og i skolen er i så måte virkelig ikke bra, og det viser vel at ikke alt er like gjennomtenkt alltid.

Er det et sted barn og ungdom burde slippe å ta del i dette kroppsfokuset, så burde det være på aktiviteter i regi av skolen og SFO. La elevene få være seg selv i størst mulig grad. Som mennesker er vi vel alle bra nok, og ingen av oss skulle vel i utgangspunktet trenge å «bli nye». Spesielt ikke på SFO.

«Harryhandel» er i følge Wikipedia «en noe nedsettende betegnelse på det å reise til et naboland, særlig fra Norge til Sverige, for å kjøpe matvarer, alkohol og tobakk til lavest mulig priser«. Wikipedia fortsetter: «Fornavnet Harry kan i norsk slang benyttes som adjektiv eller substantiv for å karakterisere en person eller handling som vulgær, smakløs eller udannet«. Begrepet ble introdusert da tidligere landbruksminister Lars Sponheim i et intervju i Dag og Tid i februar 2002, uttalte at det var «Harry» å dra på handletur til Svinesund. Nå kan man vel diskutere om det er «Harry» å ta bilen fatt og kjøre over grensa til nabolandene for å kjøpe billigere varer enten man drar til Sverige, Finland, Russland eller Danmark, eller om dette rett og slett viser at nordmenn er økonomisk bevisste og dermed veldig lite «Harry».

Men det er jo ikke bare mat, snus og drikkevarer vi importerer fra naboene våre. De påvirker jo også politikken vår. I den forbindelse finner jeg det betenkelig, at norske politikere har en egen evne til å importere den feilslåtte skolepolitikken i de samme nabolandene. La meg nevne noen eksempler:

Innføring av baseskoler

Erlend Vinje hevder at bølgen av baseskoler i Norge kunne tilbakeføres til norsk begeistring for det svenske prosjektet «Skola 2000». Poenget var å bygge en ny type skolebygg, som skulle kombineres med en ny og mer prosjektbasert organisering av skolehverdagen. Av talsmenn for prosjektet ble man forespeilet lave byggekostnader og opptil 20 prosent innsparing på drift i forhold til ordinære og klasserombaserte skolebygg. Dette førte selvfølgelig til at Norge hev seg på bølgen og begynte å bygge baseskoler. Byggingen ble satt i gang til tross for at lærerne tvilte på, og advarte mot prosjektet.

Konklusjonen i Sverige var etter noen år, at det ble mer støy og uro i baseskolene, og at læringsmiljøet gikk ut over de svakeste elevene. Skoleforskeren Lars Näslund observerte fra 1996 til 1999 elever på en baseskole. Han kom frem til at gruppearbeid, store grupper, elevaktivitet og veiledende lærere gjorde at de svake elevene falt utenfor. Selv om man hadde avdekket dette i Sverige, fortsatte Norge å bygge baseskoler mens Sverige etter hvert forkastet prosjektet. I Norge bygget man i tillegg trangere baser enn de gjorde i Sverige, med mindre plass til hver elev. Dette var en konskvens av økonomiske hensyn selvfølgelig. Det er ikke noe galt i å velge de billigste alternativene, så lenge de er like gode som de dyrere. Om så var tilfelle i denne saken stiller jeg meg heller tvilende til. Allikevel er det vel et paradoks at man ikke stopper utviklingen når man får forskningsrapporter som forteller at dette går ut over elevene.

Overføring av skolene til kommunene

I 1991 overførte Sverige skolene til kommunene. Dette gjorde man selv om resultatene i de svenske skolene lå på topp i internasjonale undersøkelser. Idéen var at skolene skulle bli mer effektive, billigere å drive og kvaliteten skulle øke. I stedet har resultatene sunket og forskjellene har blitt større. Skolen hadde i følge dokumentaren «Världens bästa skitskola» kanskje aldri vært så bra som på dette tidspunktet. Lærerne i Sverige protesterte, men ble ikke hørt. De protesterte fordi de skjønte at å havne inn under kommunen ville innebære lavere status for lærerne, lavere lærerlønninger og at enhetsskolen var i fare. Dette fordi det nå ble opptil hver enkelt kommune hvordan de skulle drifte skolene. Man fryktet at dette igjen ville føre til store forskjeller på de ulike skolene, noe som har vist seg å stemme veldig bra i ettertid. I Norge ble man inspirert av naboene i øst, og i 2002 overførte Kristin Clemet skolene til kommunene med et pennestrøk, noe som har vist seg å være ødeleggende også for norsk skole. Norske politikere har ikke innrømmet dette enda, men i Sverige begynner man nå å våkne. Leif Lewin har analysert kommunaliseringen av skolene i Sverige på oppdrag fra den svenske regjeringen. Han konkluderer med at reformene har vært et stort feilgrep, som har ført til synkende elevresultater og større forskjeller i skolen. Han er i tillegg kritisk til at kommunene har ønsket å fjerne de sentrale bestemmelsene om lærernes arbeidstid og tidsbruk.

I Norge vet vi at kommunene ikke på langt nær har de samme politiske musklene som staten, og resultatet er at man sparer og kutter på elevenes utdanning. I skolene i dag har vi derfor ikke akkurat store driftsbudsjetter å forholde oss til. KS som nå har overtatt forhandlingsansvaret for lærerne, har derfor sparing høyest på agendaen. Det hjelper ikke at rikspolitikerne har fagre løfter når det er KS som sitter på pengesekken, og i tillegg sitter på arbeidsgiversida i forhandlingene. Dette innebærer at alle lovnader om hevet status, fleksibilitet, lønn og videreutdanning ikke alltid er like gjennomførbare. Rikspolitikerne lover, men kan gjemme seg bak KS, som ikke er i stand til å levere på disse lovnadene. Dette årets arbeidstids- og  lønnsforhandlinger har demonstrert akkurat dette.

Friskoler og fritt skolevalg

Fra 1991- 1994 innfører Sverige tre store reformer. Friskolereformen i 1992 gjør at det blir lettere å starte og å drive nye skoler. Enkelte nye skoleforetak starter dermed flere skoler samtidig. Man mener at friskoler gir høyere kvalitet både i de private skolene og i den offentlige skolen. Dette vil jo selvfølgelig avhenge av elevmassen som blir igjen i de offentlige skolene. Om man tar ut de beste elevene og de beste lærerne fra den offentlige skolen, vil dette selvfølgelig ha noe å si for kvaliteten.

Fritt skolevalg i 1993  gjør at elever og foreldre får velge helt fritt hvilken kommunal eller friskole de skal gå på uansett hvor den ligger. Idéen er at alle elever skal få samme sjansen til å gå på en god skole. Foreldrene kan nemlig nå få velge den skolen de ønsker for sine barn. Problemet er at dette har ført til en viss sortering av elever ut fra sosial og økonomisk bakgrunn. De som kommer fra høyt utdannete familier søker sammen, og velger å gå i friskoler. De mindre studiemotiverte elevene blir igjen i den offentlige skolen. Forskningen viser at blandede klasser øker resultatene for både de sterkeste og de svakeste elevene.  Dette betyr at egentlig taper alle elevene på denne ordningen. De sterkeste elevene vil hjelpe de svakere å strekke seg, og dette gir også gevinster for de sterke elevene som får veldig mye igjen for dette samarbeidet  Det er faktisk slik at å lære bort noe til andre er den aller mest effektive måten og selv lære noe på. Derfor er det ikke slik at man nødvendigvis får den beste skolen ved å samle alle de beste elevene på denne. Man får derimot heller ikke spesielt gode resultater ved å samle de svakeste elevene på et sted. Disse trenger forbilder de kan se opp til. Det vil man ha i klasser med der man blander faglig sterke og mindre sterke elever. Ergo er en god offentlig skole en «vinn-vinn-situasjon» etter min mening. I Norge har vi enda ikke etablert like mange friskoler som i Sverige, men Høyre og FRP ønsker å etablere flere slike. Høyre skriver på sine nettsider at: «Bare 2.2 prosent av grunnskoleelevene i Norge går i friskoler. Dersom alle plasser det ble søkt om under den forrige regjeringen hadde blitt godkjent og startet opp, så hadde andelen friskoleelever vært 3.1 prosent. I den videregående skolen er tallet ca. 6 prosent, og Norge har samlet en svært liten andel friskoler sammenlignet med andre land. I Sverige går 8 prosent av grunnskoleelevene i friskoler, i Danmark går 22 prosent av elevene i friskoler, mens gjennomsnittet i hele OECD er 10.5 prosent. I Sverige skriver sosialdemokraterna på sine hjemmesider at: «Möjligheten att kunna välja skola är värdefull och de fristående skolorna har en naturlig plats i utbildningsutbudet». Her har dagens regjering mye å lære.» Ser man på erfaringene fra Sverige, så kan man undres over om flere private aktører er det skolen trenger for å bli bedre. Hever man blikket og ser til Finland, så er jo de eksempelet på et land som har svært gode resultater i skolen helt uten å ty til private skoler.

I Sverige har man fått en reform som omhandler skolepenger der pengene skal følge eleven. Dette fører til et såkalt skolemarked der skolene konkurrerer om elevene. De store private foretakene tjener etter hvert masse penger på skolen, når skolene nå blir drevet som aksjeselskaper. Dette kombinert med fritt skolevalg fører til en del trøbbel. Flere skoler har  etter hvert blitt nedlagt. Problemet med dette er at det i mange tilfeller i Sverige ikke i utgangspunktet var kvaliteten på skolen som førte til at den ble nedlagt, men at mange av ulike årsaker valgte en annen skole. Skoler som da får få elever blir fort såkalte B- skoler, og vil i tillegg til å få lite penger til drift av skolene og så etter hvert begynne å slite med resultatene, som følge av at de elevene som går der, blir de som ikke har råd til å velge andre skoler. Dette fører også fort til at skoler som av ulike årsaker får et litt dårlig rykte, også risikerer å bli nedlagt. Nedleggelsen trenger ikke å ha noe med kvaliteten på lærerne å gjøre heller. I en slik situasjon vil elevene som går på den nedlagte skolen faktisk måtte bytte skole, med de utfordringene dette fører med seg. Også dette er det flere eksempler på i Sverige. Om man utvider denne ordningen i Norge er jeg redd for at man fort kan få svenske tilstander her også. Hva gjør man da med elevene den dagen skolen får så lite driftsmidler at den må stenge? En ting er at elevene må inn på nye skoler, men de blir kanskje splittet fra vennene sine som får plass på en annen skole. Hvor gunstig er dette? Faren for såkalte A og B- skoler er en av grunnene til at de finske utdanningsmyndighetene ikke offentliggjør resultater på nasjonale prøver for eksempel.

Når kvaliteten på skolene blir så ulik, spiller man ikke da et høyt spill med elevenes utdannelse og videre muligheter i livet?

Endringer av lærernes arbeidstid

I Danmark tapte lærerne kampen om arbeidstidsordningen etter en langvarig konflikt i fjor. Dette resulterte i en lockout, der arbeidsgiverne stengte lærerne ute av skolen. Lærerne måtte finne seg i en ny arbeidstidsordning som man øgså ønsker å innføre i Norge. I Danmark sier man allerede nå at de kan se at lærerne er stresset og har for lite tid til å gjøre jobben sin. Dette har ført til at flere lærere sier opp og antall søknader til lærerskolene har falt. I tillegg er det mange lærere som velger å førtidspensjonere seg eller bytter til annet arbeid. Endringene har også påvirket foreldre og arbeidsgivere, som er rasende for at de nå må ta fri i arbeidstida for å kunne møte læreren.

I Norge ønsker nå politikerne å endre lærernes arbeidstid, til protester fra lærerne og advarsler fra våre naboland. Både Danmark og Sverige har forsøkt dette, uten hell. Danske og svenske lærere roper høyt om problemene de nye arbeidstidsbestemmelsene har ført til. Deriblant Rikke Pedersen som er en dansk lærer som var på de danske TV2 Nyhetene og forklarte hvordan hun ikke lenger har tid til å forberede seg til undervisningen. Fra Sverige hører vi også om lærere som ikke har tid til å gjøre jobben sin.  Det er akkurat dette lærerorganisasjonene og de fleste norske lærere er redde for. At vi mister tida til å planlegge god undervisning og veiledning for våre elever. Det er derfor betimelig å reise spørsmålet om hvem det er som bedriver den virkelige «harryhandelen», norske forbrukere på jakt etter billig kjøtt, eller norske politikere på jakt etter billige, politiske løsninger?

Dette er bare noen av reformene som er gjennomført i skolene i våre naboland og noen også i Norge. Mange i Sverige og Danmark mener at det er dette reformjaget som er selve grunnen til at resultatene i skolene deres har sunket. Hva hjelper det med endringer og reformer, når det ikke er de riktige endringene og reformene som vedtas? Nå må vi stoppe denne politiske «Harryhandelen» og begynne å satse på skolene, i stedet for å importere dårlige løsninger fra våre naboland! I dag er det kommunale «hobbypolitikere» som bestemmer skolepolitikken. Men for å ta riktige beslutninger, trenger man kanskje rett kompetanse? Man bør vite hva man gjør og hvorfor. Mange kommuner ser på skoleloven som en visjon mer enn mål som må oppfylles.  Ansvaret for grunnskolene må igjen føres tilbake til staten, og de politiske løftene må følges opp med penger, slik at norske elever får den skolen de fortjener. Det går ikke an å spare seg til en god skole! Så det så!

Etter å ha sett dokumentaren «Världens bästa skitskola» fra svensk tv, begynte jeg å reflektere litt over den norske skolen igjen. Denne dokumentaren, som jeg anbefaler alle på det sterkeste å se, peker på utfordringene i den svenske skolen etter år med nye reformer. I likhet med den norske skolen, passer også den svenske best for noen elever, mens den ikke er like bra og kanskje til og med dårlig for andre. Dokumentaren peker på viktigheten av gode lærere for at resultatene i skolen skal bli gode nok. Dette har også politikerne forstått. Men dokumentaren slår også fast at det hjelper lite med gode lærere, om ikke forutsetningene for at disse skal kunne gjøre en god jobb er til stede.
Norge og Sverige har mye av den samme historien når det kommer til endringer i skolen opp i gjennom tiden. Læreryrket har endret seg, skolereformene har herjet, arbeidsbyrden har økt og lærerlønningene henger etter lønnsutviklingen i resten av samfunnet. Samtidig snakker alle politikerne og partiene om at de satser og vil satse ytterligere på skolen. Men hvordan skal man kunne skape verdens beste skole, uten at forutsetningene for at lærerne skal kunne gjøre jobben best mulig er til stede?

Dokumentaren forteller at lærerne i Sverige i 2012 ble tvunget til å øke sin tilstedeværelse på skolen, slik som KS ønsker å gjøre i Norge. Dette skyldtes selvfølgelig det samme ønsket som KS har i forhandlingene som pågår her i Norge, nemlig å spare penger. I Sverige måtte lærerne begynne å undervise flere timer om dagen, noe som innebar mindre tid til planlegging, mindre tid til samarbeid og mindre tid til hver elev. Dette fordi ingen av de andre oppgavene til lærerne fra tidligere ble tatt bort. For enkelte lærere betød dette at de i praksis arbeidet 20% mer enn de gjorde før. Dette skyldes rett og slett at når man øker undervisningsbyrden, øker man også tida lærerne må bruke til å planlegge, samarbeide og til å veilede elevene. Det økte arbeidspresset førte selvfølgelig til at færre ønsket å bli lærere. Har vi noen grunn til å tro at dette ikke også vil bli resulatet i Norge? Nei. Når vi i tillegg vet at det i følge en rapport fra Kunnskapsdepartementet (19.03.2014) trengs 65 000 nye lærere i løpet av de neste 16 årene, så er det vel ingen tvil om lærerne i fremtiden må belage seg på å undervise mer enn i dag. I Norge ønsker KS at lærerne skal samarbeide mer, og at rektor skal bruke styringsretten sin over den samme tida.  Samarbeid er selvfølgelig bra, men også dagens avtale legger til rette for samarbeid i skolen. Dette benytter vi oss også av. KS ønsker imidlertid at lærerne skal samarbeide enda mer, noe som igjen vil føre til at lærerne får mindre tid til planlegging og til retting av elevarbeider. Altså vil KS forslag føre til mindre tid til hver elev.

Som Sverige, har også vi i Norge gjennomført en rekke skolereformer. Alle med den hensikt å gjøre skolen bedre. I 1939 fikk vi Normalplanen som ga de første retningslinjene for tilpassa opplæring. Deretter fikk vi forsøksplanen i 1959, Mønsterplanen i 1974, ny Mønsterplan i 1987, L 97 i 1997 og Kunnskapsløftet i 2006. I tillegg har skolene i begge landene blitt overført til kommunene, i stedet for å ligge under statens ansvarsoppgaver. Dette medfører at skolene må drives på slanke kommunebudsjetter. Vi skal altså spare oss til en god skole. Som om ikke dette var vanskelig nok, skal vi faktisk spare oss til verdens beste skole. For det er jo det uttalte målet til rikspolitikerne. Vi har også endret vurderingssystemene, karaktersystemet, lagt om lærerutdanningen og fått 6- åringene inn i skolen, med de utfordringene dette medfører. Lærerne kan nemlig ikke bare adaptere nye systemer uten å sette seg inn i disse først. Det tar nemlig tid å få endringer til å feste seg i en organisasjon. Dette vet alle som har forsøkt. Politikerne snakker også varmt om å skape nye karriereveger for lærerne. For hver forandring øker også oppgavene lærerne og rektorene skal gjøre. Det er da kanskje ikke så rart at resultatene på internasjonale tester synker for hver forandring som innføres. Nå er vel de norske skolene på veg opp igjen, men vi har så langt ikke gjennomført alle reformene vi ønsker å overta fra den svenske skolen. Enda…Man kan jo derfor spørre seg, om det ikke ville vært en idé å roe tempoet i reformeringen av skolen en smule.

Mens vi i Norge har begynt å hoppe etter svenskene og danskene, i skolepolitikken altså, så har man i Finland skapt verdens beste skole helt uten å gjøre de grepene som har blitt gjort i sine nordiske naboland. Finske elever topper PISA- undersøkelsene i motsetning til de svenske og norske elevene. Mens store deler av det vestlige internasjonale samfunnet ser til Finland når de skal utvikle skolene sine, har altså Norge valgt og heller gjøre som Sverige og Danmark. Er ikke dette litt merkelig, når det er så stor og bred enighet om at den finske skolen er verdens beste?

I Finland har man ikke alltid vært best på skole, men de innførte en skolemodell som bygde på svenske prinsipper på 70- tallet. De satset på fellesskolen. Resultatet er at de har små forskjeller på prestasjonene mellom de sterkeste og de svakeste elevene. I tillegg har de jevne resultater over hele landet, og det er et uttalt mål at slik skal det være. De offentliggjør heller ikke resultater fra nasjonale prøver, noe som fører til at skoler ikke får et ufortjent dårlig rykte. Finlands suksessoppskrift har også bestått av å få inn andre yrkesgrupper i skolen. Hva skal man med det tenker du kanskje? Er det ikke nok at lærerne er i skolen? Er ikke lærerne i stand til å gjøre jobben sin? Hvis man mener at lærernes jobb handler om å undervise, så kan jeg svare ja på det spørsmålet. Men sannheten er at dagens lærere har oppgaver som nok går litt utenfor rammene av lærerutdanningen og dermed kompetansen de innehar. Det er nok derfor man i Finland ikke har vært redd for å benytte psykologer, spesialpedagoger og andre yrkesgrupper i skolen.  Disse har blitt satt inn med en gang de mener at en elev henger litt etter, eller behøver litt ekstra hjelp. Tidlig innsats er elementært i Finland, noe vi lenge hadde tradisjon for å ikke gjøre i Norge. Heldigvis har dette endret seg med årene. Men forskjellen på Norge og Finland, er at elever i Finland får hjelp av spesiallærere uten lange utredninger, papirmøller og kamper fra foreldre, elever og lærere. I Finland satser man på forebygging, i stedet for å måtte tette hull og ta igjen det tapte etter hvert. I det norske systemet skal det fylles ut lange rapporter før elevene i det hele tatt kommer i hjelpeinstansenes søkelys. Disse har i tillegg så mye å gjøre at det kan ta flere år før utredningene av en elev faktisk kommer i gang. I mellomtiden er lærerne og foreldrene alene om utfordringene de da står overfor.

I tillegg lar finlenderne lærerne være de profesjonelle yrkesutøverne de er, og gir dem full metodefrihet i undervisningen. Staten og foreldrene stoler på lærerne, og det er bred politisk enighet om skolepolitikken. Dette er vel ikke akkurat helt tilfelle i Norge, der ganske mange mener de kan gjøre lærernes jobb minst like godt og noen til og med mener lærerne er udugelige. Mens politikerne i Norge og Sverige nærmest har konkurrert om å endre skolen, har altså de finske satset på den samme gode suksessoppskriften år etter år, og heller gjennomført mindre endringer etter lange og gode prosesser. I tillegg har Finland stolt på lærerne sine. Kan vi lære noe av dette kanskje? Norske politikere har vel ikke akkurat vist lærerne tillitt i skoledebattene de siste årene. Debattene handler stort sett om hva som er problemet i skolen, og da er det gjerne lærerne som får skylden. Som i alle andre yrkesgrupper, så finnes det nok både gode og mindre gode lærere, men kan problemene i skolen skyldes systemet mer enn lærerne? Er det grunn til å tro at man i et system som utviser tillitt til utøverne, vil få bedre resultater enn om man stadig forteller dem at de ikke er gode nok?

Det er ikke noe nytt at Finland har lykkes i måten de driver skolen på. Dette handler nettopp om tillitten til lærernes profesjonalitet. I Finland har lærerne fått tillit til å drive skolen uten å bli forstyrret av utallige reformer som i Norge og Sverige. Læreryrket er et statusyrke i landet. Finlenderne er meget stolte av skolene sine. Hvordan er det så i Norge? Her er gjennomgangstonen at lærerne er for dårlige, og at det derfor må satses på dem. Dette gjøres i form av nye kompetanseløft og videreutdanning. I tillegg ønsker hvert eneste parti som kommer i regjering å forandre noe i skolen. Alle partier har en helt egen skolepolitikk som i deres øyne er den eneste riktige. Dermed blir det stadig nye systemer som lærerne må forholde seg til. Når resultatene går ned, lager man et nytt system og en ny reform, fordi man ikke har tillit til at lærerne i Norge faktisk er gode. Hva med å gi reformene litt ro før disse erstattes av nye? Dette ville antakelig ført til at erfaringsgrunnlaget ville blitt større før man skulle utforme ny politikk. En annen idé kunne kanskje være å satse på brede politiske forlik i skolepolitikken. Om man kunne enes om en felles retning i skole- Norge, så ville antakelig også resultatene gått opp. Her har Finland fasiten kjære politikere.

Det går selvfølgelig heller ikke å snakke om skolen uten å komme innom debatten om arbeidstid. Dette er selve kjerneområdet i forhandlingene mellom KS og Utdanningsforbundet i disse dager, og vil sannsynligvis være det også i de neste forhandlingene uansett om KS får i gjennom sine krav eller ikke. I Finland består skoleåret av 189 dager, mot 190 i Norge. Her er det altså ingen betydelig forskjell. Finske lærere har derimot noen færre undervisningstimer i uka enn sine norske kolleger, men den store forskjellen ligger allikevel i lærernes tilstedeværelsestid. I Finland ligger den på mellom 80-114 timer i året utenom undervisning. I Norge er den samme tilstedeværelsestida på mellom 508 og 683 timer i året utenom undervisning, avhengig av skoleslag. Vi ligger allerede på Europatoppen i følge en rapport fra Europakommisjonen når det kommer til binding av tid. Er det ikke da litt merkelig at KS svar på hvordan vi gjør skolen bedre, er å binde lærernes arbeidstid enda mer til skolen? Hvordan kan da Finlands resultater være så gode, når finske lærere både underviser mindre og er mindre på arbeidsplassen enn de norske? Har de ikke forstått verdien av samarbeid i Finland?

Sannheten er vel heller at man har fortsått betydningen av å la lærere være lærere i Finland. De har forstått at kvaliteten i skolen ikke avhenger av om læreren er til stede 7,5 timer om dagen, men at det avgjørende er at læreren får tid til å lage gode undervisningsopplegg. Da må man ha tillitt til at lærerne faktisk gjør jobben sin. Læreryrket er et kreativt yrke, planlegging og tilpasning av undervisning og rettearbeid krever ro. Planleggingen av den beste undrvisningen trenger kanskje til og med inspirasjon. Derfor er det ingen løsning å binde en lærer til en pult i flere timer etter at han har undervist i fem- seks timer. Det vil ingen tjene på. Særlig ikke elevene. Dette har de forstått i Finland.

Kjære politikere sentralt og i KS: Gi oss heller gode og riktige forutsetninger for å gjøre jobben, i stedet for å binde opp arbeidstida vår ytterligere. Hvorfor ikke se til Finland, og heller sørge for at vi har en fleksibel arbeidstid tilpasset elevenes behov for god undervisning og oppfølging? Hvorfor ikke sørge for at vi har mindre detaljstyring av skolehverdagen, og heller la oss gjøre det vi som lærere vet er best for elevene?

Gi oss mulighet til å være gode lærere. Gi oss mer tid til hver elev!

Midt i arbeidstidsforhandlingene mellom lærerne og KS, ønsker kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen å rette fokuset mot lærerens rolle som sjef i klasserommet. Dette gjorde han under sitt besøk på Arendalsuka 14.08.2014. Statsminister Erna Solberg fulgte opp under partilederdebatten på TV2 samme dag. Statsministeren trakk fram respekten læreren har i den finske skolen. Det er åpenbart viktig for Høyre å løfte lærerens status og å øke respekten for læreren. Jeg er helt enig i at læreren skal være sjefen i klasserommet og bør respekteres av elevene sine. Jeg stiller meg mer tvilende til om kunnskapsministerens fremgangsmåte er den riktige. Tiltakene som skisseres av kunnskapsministeren, deriblant i VG 14.08.2014, er etter min mening ikke de mest effektive for å oppnå respekt.
La meg først si at jeg støtter forslagene som angår mobiltelefon og pc-er. Jeg har hatt en avtale med mine elever og foreldregruppa i en tidligere klasse, som gjorde at jeg kunne samle inn mobiltelefonene ved skoledagens start og returnere disse på slutten av dagen. Dette var et fint tiltak, som elevene ikke hadde noen problemer med. Etter en stund kom de uoppfordret med telefonene sine til meg om morgenen. Spørsmålet her er vel heller, om elevene i barneskolen i det hele tatt har behov for å ha med seg telefonen på skolen? Jeg mener, om foreldrene trenger å kontakte dem så er det jo bare å ringe til skolen? Når det kommer til spørsmålet om pc-er, så kan jeg se at det kan være nyttig å ha disse med, da skolene gjerne mangler en del slikt utstyr. Jeg er også helt enig i at læreren skal inndra disse om elevene ikke følger pålegg om å legge dette utstyret bort.
Det jeg imidlertid reagerer på, er de andre tiltakene. Vil læreren få mer respekt om man låser elevene ute fra undervisningen? Dette synes jeg er et meget unødvendig tiltak. Om konsekvensen for en elev som kommer for seint til timen skal være å miste undervisning, så sender man vel heller et signal om at undervisningen ikke er så viktig? Hvordan skal man da sørge for at eleven får tatt igjen det tapte? Hvorfor skal eleven i tillegg trenge å melde seg for administrasjonen før han kan få undervisning? Dette sørger jo bare for at eleven mister enda mer fagkunnskap? Vil læreren få respekt på denne måten? Er det i så tilfelle den type respekt en person er ute etter å få?
Nei, jeg skal fortelle kunnskapsministeren hvordan læreren oppnår respekt fra elevene. Å få en persons respekt, enten man er politiker, lærer eller noe annet, er ikke noe man kan forlange. Dermed kan heller ikke Regjeringen, etter min mening, vedta at lærerne skal få mer respekt i klasserommene. Jeg har selv vært lærer i seks år, jeg har vært lagfører og nestkommanderende på troppsnivå i Heimevernet, der jeg nå er troppsjef. Jeg vil hevde, basert på mine erfaringer, at respekt må fortjenes. Uansett om man leder en personalgruppe, en tropp eller en klasse. Læreren må dermed oppnå respekt fra elevene, gjennom den jobben hun eller han gjør daglig. Derfor er jeg uenig i en del av kunnskapsministerens tiltak for å øke respekten fra læreren.
Læreren får respekt gjennom å ha gode relasjoner til elevene sine. Dette betyr at læreren må kjenne dem. Han må vite hva hver enkelt elev er god til og han må vite hva eleven strever med, både faglig og sosialt. Læreren må ha tillitt til, og tillitt fra, elevene sine. Tillitt oppnås gjennom trygghet. Dette betyr at elevene må være trygge på at læreren ønsker elevenes beste. Elevene må vite at de kan komme til læreren om det er noe som er vanskelig, enten dette er faglig, sosialt i klassen eller i familien. I tillegg må læreren være tydelig på hva han krever og forventer av elevene. Det skal være tydelige regler i klasserommet, men dette bør helst være positive regler og forventninger. Læreren får mer respekt gjennom å vise elevene at han bryr seg, at han liker dem og at han tror de klarer å løse forventningene og de faglige utfordringene han gir dem, enn gjennom å presentere dem for en liste med ting de ikke får lov til med tilhørende sanksjoner. Dette er en respekt som bygger på tillitt og ikke frykt for konsekvenser. Da blir læreren, på en helt naturlig måte, sjefen i klasserommet.

Dette er et spørsmål jeg har fått fra mange opp i gjennom årene. Det har kommet fra familie, venner, bekjente, elever og andre jeg tilfeldigvis har støtt på i løpet av mine seks år i yrket. Fra enkelte av elevenes perspektiv kan det nok være vanskelig å forstå hvorfor noen vil være på skolen frivillig. Mitt inntrykk er derimot at de voksne allerede har en oppfatning av hva jeg kommer til å svare. Disse oppfatningene hviler etter mitt skjønn, på en misforstått forståelse av hva yrket mitt er og hva jobben består i.
«Det er fem gode grunner til å bli lærer» fikk jeg høre en gang, og for ordens skyld, han som listet opp disse grunnene var ikke lærer selv. Deretter fortsatte han: «Høstferie, juleferie, vinterferie, påskeferie og sommerferie». Det er vel ingen som kan si at det ikke er deilig å ha ferie. Nå er ikke dette en «forsvarstale for ferie- og avspaseringstekst», men jeg kan forsikre deg om at disse fem grunnene aldri var på min liste over hvorfor jeg ønsket å være lærer. Etter å ha vært lærer i seks år, er de fortsatt ikke på lista over grunnene til at jeg mest sannsynlig fortsetter å være lærer heller.
Er det lønna som holder meg yrket? Jeg synes lønna mi er god, men jeg er ikke lærer på grunn av pengene. Så god er den ikke, og lønnsveksten ser også ut til å la vente på seg.
Er det den fleksible arbeidstida kanskje? Som lærer har jeg det som heter et komprimert arbeidsår. Dette betyr at det er mye arbeid når det står på. For arbeid er det nok av i læreryrket, som det også er i andre yrker. Mulighetene for ei fleksibel arbeidstid er avgjørende for at jeg skal få gjort jobben min, men jeg skal ikke påstå at dette er grunnen til at jeg er lærer.
Så hvorfor er jeg lærer egentlig? Årsakene til at noen velger læreryrket er garantert ulike. Jeg har ikke svar på hvorfor andre er lærere eller ønsker å bli lærere. Det eneste jeg kan svare på, er hvorfor jeg er lærer. Det skal du få vite nå.

Grunnene til at jeg er lærer er mange, men de kan alle oppsummeres i ett eneste ord: elevene. Ja, du leste riktig. Ordet elev har du antakelig ikke hørt så ofte i det siste. Det drukner liksom i rektors styringsrett, arbeidstid, konflikt og streik. Allikevel er det elevene som er grunnene til at jeg er lærer. Alle grunnene. Det er de som gjør at jeg hver morgen gleder meg til å gå på jobb. Det er de som gjør at jeg ikke har noen problemer med å planlegge undervisningen, rette glosene eller tilegne meg nye kunnskaper og friske opp gamle på kveldstid. Det er ikke til å stikke under en stol at det selvfølgelig også er noen situasjoner i løpet av et år som ikke alltid er like rosenrøde når elever er involvert, men de overskygges raskt av alle de gode. For gode situasjoner er det mange av.
Jeg er lærer fordi jeg hver dag får møte smilende og blide elever. Alle er ikke like positive hele tiden, det er ikke voksne heller, men i bunnen av alle elevene bor det noe godt. Det er i alle fall mitt utgangspunkt og min erfaring. Elevene har ulike kunnskaper, ferdigheter, interesser og væremåter. De har også ulike meninger om ting, akkurat som resten av oss i samfunnet for øvrig. Å være til stede og hjelpe dem med å øke kunnskapene deres og også å påvirke, utfordre og videreutvikle elevenes meninger, ferdigheter, interesser og væremåter er selve essensen i lærerjobben, og den liker jeg.
Dette yrket er fullt av øyeblikk. Øyeblikk man ikke opplever så mange av andre steder enn i akkurat læreryrket. Et av disse øyeblikkene kan være når eleven som har slitt med lesehastigheten sin, har blitt merkbart bedre til å lese etter ett års intens øving. Eller når hun som har dysleksi leser høyt i klassen. Den stoltheten du ser i øynene deres når noen medelever gir dem en positiv kommentar om dette, når du som lærer roser dem, eller når det rett og slett har gått opp for dem at de har blitt bedre lesere, er ubetalelig. Når disse elevene frivillig henter en lesebok og setter seg og leser i den, uten at du må sitte ved siden av å motivere dem, da føler du deg viktig som lærer.
Andre øyeblikk kan være en elev som har blitt så flink at han kan arbeide med vanskeligere engelsktekster. Når han sitter og leser og oversetter disse tekstene sammen med resten av gruppa for første gang, og du ser at han virkelig anstrenger seg for å vise de andre elevene og meg som lærer hvor flink han har blitt. Da skjønner du hvorfor du har valgt læreryrket.
Når han som bare nesten har hatt alt riktig på testene i gangetabellen får full klaff og får tilbake gangetesten som forteller at alle oppgavene er riktige, da forstår du hvorfor du bruker timevis av ettermiddagene dine på å lete etter tilpassete oppgaver i ulike læreverk.
Den timen du ser at eleven som aldri skriver mer enn ei setning til svar på en eneste oppgave, nå har utvidet svaret sitt til tre setninger. Eller at hun som alltid skriver alt hun husker selv om dette ikke er relevant for spørsmålet, har skrevet kortere og presise svar. Da er det utrolig moro å rette elevarbeider.
Den dagen eleven som oftest løper til mediateket til tross for dine formaninger om at han kun skal gå, irettesetter og sørger for at fadderbarnet hans følger alle de gjeldende reglene for ferdsel til og oppførsel i mediateket. Den dagen blir alle øyeblikk med irritasjon vasket vekk fra hukommelsen.
Det kan være når hun som står igjen som den siste i klassen som enda ikke har turt å hoppe ned fra tre- meteren i bassenget, plutselig får den nødvendige selvtilliten til å ta steget utenfor kanten. Når konfliktene i jentegjengen blir løst og de som har vært uvenner blir venner igjen. Det kan være når eleven som aldri trodde han skulle få til å skrive sammenhengende skrift, faktisk klarer det. For ikke å glemme når hun som knapt har turt å åpne munnen i klasserommet, står foran hele skolen og alle foreldrene på avslutninga og synger solo. Disse øyeblikkene er uerstattelige og kan ikke kjøpes for penger.
Så du skjønner, det er ikke feriene eller lønna som holder meg i yrket. Det er ikke det at jeg kan gå hjem tidligere på en fredag som gjør at jeg er glad i jobben min. Det er elevene, og øyeblikkene jeg deler sammen med dem, som er grunnene til at jeg er lærer.

«Det er nå enda godt lærere må begynne å arbeide like mye som vanlige folk!» er et utsagn jeg har hørt noen av etter at forhandlingene mellom lærerorganisasjonene og KS ble brutt. «Hvorfor skal lærere ha det noe bedre enn andre?» er et annet. Den kjente frasen «lærer om sommeren – bjørn om vinteren» er også populær når andre «forståsegpåere» skal fortelle hvor mye bedre lærere har det enn «alle andre». Arbeidsavtalen vår har vært, og er hele tiden, gjenstand for diskusjon og misunnelse blant ganske mange. Jeg har derfor mange ganger tenkt at disse personene godt kunne fått lov til å gå en dag i mine sko, slik at de fikk et glimt av hvordan dagene mine egentlig er. Enkelte tror visst at det å være lærer kun handler om å møte opp til timene og undervise. Det handler jo om litt andre ting også. Andre har sagt til meg at vi lærere har det fint. Vi er jo tidlig ferdige om dagen. Ja, de blir nesten provoserte over å kanskje treffe oss på butikken i halv tre- tre- tiden. Til de som har måttet treffe meg på butikken rundt klokka tre kan jeg jo si at selv om jeg er der og handler, betyr det ikke at jeg er ferdig med arbeidet mitt allikevel. Jeg trenger nemlig mat, før jeg drar hjem og ser fram til en god del kveldsarbeid. Jeg sier ikke at alle lærere nødvendigvis har det slik, men ganske mange tror jeg. Nå har jeg etter min mening, verdens beste jobb. Jeg elsker jobben min. Jeg tør også samtidig påstå, at jeg jobber like mye som «vanlige folk». Jeg inviterer deg herved til å bli med meg på jobb.

Det er mandag morgen. Klokka er 08.00 og arbeidsdagen starter. Jeg tar med meg bøkene mine og planene for timen. Deretter går jeg inn i klasserommet til noen av mine forventningsfulle elever som allerede sitter klare på plassene sine. Noen vandrer litt rundt. Andre «henger litt» i gangen og utveksler hemmeligheter. Etter å ha hilst litt på disse, herjet litt med Petter som hver morgen trenger litt fysisk kontakt og forsikret meg om at jeg har snakket med Karianne som er litt stille av seg, er det tid for høre litt med Siri som nettopp kom inn døra om hvordan det går med syke bestefaren som ligger på sykehuset. Når jeg så har gitt Eva oppmerksomhet for den nye hårsveisen sin, beveger jeg meg til tavla. Det er enda noen minutter til undervisningen starter og jeg skriver opp planen for dagen. Jeg skriver hele timeplanen, og passer på at jeg også skriver hva som skal skje i de ulike timene. Det er viktig at Åse som har ADHD og Knut med Asbergersyndrom vet hva skoledagen bringer, men jeg har merket at de andre elevene også liker å ha oversikt over hva som skal skje. Det blir mindre usikkerhet da. Derfor skriver jeg også innholdet og aktivitetene i denne timen i stikkordsform på tavla. Ikke hver eneste time, selv om dette er ideelt, men så ofte jeg rekker. Det er jo ikke alltid at man får gjort jobben perfekt mener jeg, selv om jeg forsøker. Jeg fester dagsplaner med mer utfyllende beskrivelser av de ulike timene på Åse og Knuts pulter, som for eksempel min plan for timen med forelesning, høytlesing fra boka, forberedelse av læresamtale med medelev, selvstendig lesing, gjennomføring av læresamtale med medelev, hvilke oppgaver det skal arbeides med etter læresamtalen, når oppsummeringa av timen skal starte, hvilke lærere eller assistenter elevene skal ha, og små bokser der Åse og Knut kan huke av etter hvert som de blir ferdige med en av disse gjøremålene. Dette gjør jeg fordi jeg vet at det blir lettere for dem å arbeide når de vet på forhånd hva de skal gjøre. Det kan skape vanskelige situasjoner for dem om de ikke får en slik plan, noe jeg gjerne vil unngå. De kan bli usikre og dermed reagere utagerende, noe jeg selvsagt vil forhindre. Selv om det tar litt ekstra tid å skrive og kopiere opp dette, er det verdt det tenker nå jeg.

Mens jeg skriver snakker jeg litt med Trine, som hver dag står ved siden av meg og forteller om hva hun gjorde etter skolen dagen i forveien eller hva hun opplevde i helga. Hun forsikrer seg om at jeg lytter til henne ved å pirke meg i overarmen med jevne mellomrom, mens hun fortsetter å prate. Dette gjør hun selv om det er mandag, og vet at vi alltid snakker litt om helga når timen starter. Hun vil nok forsikre seg om at jeg blir ordentlig oppdatert. For hver gang hun oppnår øyekontakt øker hun tempoet igjen, mens hun av og til kaster et blikk på Karl- Erik, som er opptatt med å dytte Lises arm over på hennes side av pulten. Jenter er jo gjerne gode til å gjøre flere ting på en gang, og Trine er ikke noe unntak. Hun klarer til og med å flette inn Karl- Eriks handlinger innimellom helgens opplevelser, slik at jeg skal gjøre noe med dette.

Stig og Trygve er litt uenige om hvem som er best i Minecraft, og Trygve mottar en syrlig kommentar om poengsummen han fikk i går. Han gjør ikke noe mer nummer ut av dette heldigvis, men jeg påpeker overfor Stig at man kanskje kan si at man har fått flere poeng i et spill på en litt penere måte, hvis man trenger å kommentere dette i det hele tatt. De virker å forstå poenget begge to.

Silje derimot sitter plutselig på plassen sin og gråter. Hun tenker selvfølgelig på den syke bestefaren sin. Hun klarte å holde tårene tilbake helt til nå. Nå tenker hun imidlertid bare på bestefar som kanskje skal dø, og etter å ha trøstet henne litt er det på tide å komme i gang med undervisningen. Etter at bøkene er funnet frem, begynner også Astrid å gråte. Hun mistet nemlig bestemoren sin for fem år siden, husker henne ikke veldig godt, men ønsker nok litt oppmerksomhet hun også. Resten av timen forløper på en meget god måte, og det er på tide å ta friminutt.

I friminuttet svarer jeg på tekstmeldingen fra moren til Silje, som er litt bekymret siden bestefar er syk. Jeg forteller om Siljes reaksjon før timen, at hun har stoppet å gråte nå og at hun har jobbet veldig bra i denne økta med tanke på omstendighetene. Jeg ringer også til faren til Astrid, for å fortelle om hennes reaksjon på Siljes triste nyheter. Det kan jo kanskje være greit at de tar en liten prat hjemme, om Astrid tenker på dette hjemme også mener jeg. Jeg finner fram planene for samfunnsfagtimen, før jeg tar meg litt vann og går inn i klasserommet igjen.

Elevene kommer inn fra friminuttet. Eskil er sint, og tar tak i stolen sin for å kaste den i veggen. Når han ser at jeg er der, finner han ut at dette ikke var noen god idé. I stedet marsjerer han ut i gangen og slamrer døra igjen. De andre elevene forteller at Kjetil, en av de tøffe gutta i syvende klasse, har kommet med stygge kommentarer til Eskil i hele friminuttet. Jeg setter elevene i gang med arbeidet, før jeg går ut og snakker med Eskil. Etter at jeg har roet ham ned og funnet ut av hans versjon av saken, tar jeg han med inn til de andre elevene som pliktoppfyllende sitter og arbeider med timens gjøremål. Eirin som er ferdig med oppgavene, har begynt på noen ekstraoppgaver siden jeg var opptatt, men lurer litt på om disse oppgavene var utfordrende nok. Jeg roser henne for initiativet og lar henne fortsette med de ganske utfordrende oppgavene hun har funnet, som krever meget god oversikt over emnene vi har arbeidet med i samfunnsfag. Oversikt vet jeg hun har, og hører allerede at resonnementene hennes om hvorfor føydalsamfunnet ble oppløst er meget gode. Hun går jo tross alt bare i sjette klasse. Jeg gir henne noen skikkelig vanskelige oppgaver og hinter om at de kanskje er for vanskelige. Dette gjør jeg fordi hun da lyser opp, fordi hun vet at hun kommer til å få dette til. Om ikke med en gang, så etter litt prøving og feiling. Kanskje også etter noen hint og rettledninger fra meg etter hvert. Timen forløper meget godt, og etter å ha oppsummert hva elevene har lært denne økta er jeg meget imponert over innsatsen deres. Jeg ser at de vet at de fortjener rosen og at de tar den til seg. Spesielt Johnny. Han har slitt mye med arbeidsroen sin i det siste. Jeg passer på å rose ham ekstra. Han mistenker at det kan vanke en positiv sms til foreldrene i ettermiddag. Han er tydelig stolt.
I friminuttet har jeg inspeksjon og mistenker at det kan smelle mellom Eskil og Kjetil. Jeg er derfor ekstra oppmerksomme på disse to. Det er imidlertid Trygve jeg må trøste og hjelpe til med å ordne opp i hans forhold til Stig. Stig har nemlig fått med seg Ulrik i femte, og nå erter de Trygve på grunn av at han fikk den laveste poengsummen. Her må det ordnes opp. Heldigvis er det fort gjort. Denne gangen tar de budskapet, men Trygve er veldig lei seg. Det går bra mellom Erik og Kjetil nå.

Jeg har en av mine planleggings-/ kontaktlærertimer. Jeg har samtaler med Eskil og Kjetil, slik at vi får ordnet opp i situasjonen mellom disse to tidligere på dagen. Jeg snakker også med Eriks foreldre, slik at de får vite om hendelsen og at vi har ordnet opp i den. Jeg får startet litt på neste ukes ukeplan, før det er ny time. Kunst og håndverklæreren fortale i forbifarten etter timen, at Julie skar seg i fingeren. Jeg får sende en sms om dette etterpå. Håper jeg husker det.

De siste to timene forløper rolig og fint. Elevene er motiverte og arbeider meget godt. Vi har hatt både lesing, skriving og matematikk i løpet av disse timene. Eva, Tirill og Espen sliter med lesingen sin, og får ekstra oppfølging av meg mens de holder på. Jeg skulle ønske jeg rakk å lese med hele klassen denne timen, men dette går ikke. Jeg noterer derfor ned hvem jeg leste med, slik at jeg kan lese med noen andre neste gang. I tillegg til Eva, Tirill og Espen selvfølgelig. De trenger mye oppfølging og skryt. Ja, og så må jeg finne noen passende bøker til disse. Kjetil, Johnny og Astrid trenger mer hjelp med brøk, så jeg må finne eller lage noen enklere oppgaver til dem neste gang. Siv, Trygve og Silje derimot må få større utfordringer.

Etter at jeg har sendt elevene hjem, puster jeg ut i to minutter før jeg tar fatt på resten av arbeidsdagen. Klokka er nå 14.40. Jeg informerer foreldrene til Stig og Trygve om situasjonene som oppstod mellom dem i dag. Foreldrene til Stig er interesserte i hva de kan gjøre hjemme med dette, og vi blir enige om en fremgangsmåte som forhåpentligvis vil hjelpe til med å gjøre slutt på Stigs erting. Vi blir enige om å følge dette tett den kommende uka. Trygve sier at dette heldigvis har vært et engangstilfelle i dag, og at Stig ikke bruker å erte ham på denne måten. Trygves foreldre tror også at dette ordner seg i løpet av uka. De kjenner godt til Stig, og han er jo ikke noen slem gutt.

Ettersom planleggingstimen min forsvant til elevsamtaler med Erik og Kjetil (takk og pris at rektor ikke trengte meg som vikar den timen, for da hadde jeg nok blitt hengende mer etter i arbeidet), fortsetter jeg på ukeplanen siden jeg vet at en del andre spesiallærere trenger at den er ferdig innen onsdag, slik at de kan planlegge sin undervisning. Jeg rekker å planlegge to av undervisningstimene for i morgen. Jeg har fremdeles en rekke oppgaver som venter på meg. Jeg må planlegge tre seksti minutters undervisningstimer (vi kjører seksti minutters bolker på vår skole), og jeg må finne enkle nok brøkoppgaver til Kjetil, Johnny og Astrid. Siv, Trygve og Silje må få vanskeligere oppgaver fra et annet læreverk. Eirin trenger større utfordringer i samfunnsfag, og disse må jeg finne noe sted. Læreverkene er nemlig ikke alltid, heller sjelden, differensierte nok. Spesielt ikke med tanke på de flinkeste elevene. Åse og Knut må ha dagsplanene sine ferdigskrevet slik at jeg bare kan klistre disse på pultene deres i morgen. Jeg må også finne passende tekster til Eva, Tirill og Espen som skal ha ekstralekser i lesinga, og i tillegg har jeg en bunke med stiloppgaver liggende som skal rettes. Så var det denne fingeren til Julie da. Og rosende sms til foreldrene til Johnny. Jeg kjenner det stikker i lærerhjertet. Dårlig samvittighet. Jeg rekker ikke alt dette på de siste 1 timene og 45 minuttene.

Jeg får satse på at jeg får gjort resten i morgen. Undervisningsplanlegginga blir nok rimelig halvvegs. Hvordan skal det gå med Kjetil, Trygve, Johnny, Astrid, Siv, Tirill, Espen, Silje og alle de andre i morgen da? Tidligere har jeg jo brukt kveldene på å planlegge for disse elevene, og også tatt noen telefonsamtaler. Jeg må vel improvisere i undervisningen i morgen og håpe at jeg husker å ta telefonsamtalene i løpet av dagen, siden KS har regulert arbeidstida mi. Dette har jeg jo også gjort på kveldstid. Jeg er jo singel og har ingen barn, så trenger dermed ikke å ta hensyn til dette heldigvis. Det er jo i hvert fall en ting midre å ha dårlig samvittighet for. Vel, det blir sikkert like bra å kun gjøre det jeg rekker i arbeidstida fremover…. Det vil sikkert ikke gå utover kvaliteten på undervisningen heller. Det er jo på tide at lærerne får ei arbeidstid som er mer lik arbeidstida til andre. For ikke snakke om hvor bra det er at vi nå må begynne å arbeide «like mye» som og mer likt «vanlige folk» også… Det er jo tross alt det som er viktigst. At det blir likt. Lærerne er jo ikke til for elevene! Eller?

I de siste valgkampene i Norge har skolepolitikken fått mye fokus. Skole har vært en av de virkelige store emnene som har blitt debattert, og har vært blant de avgjørende faktorene som har bestemt valgresultatene. Læreren har blitt dratt fram som den viktigste faktoren for kvaliteten i den norske skolen, og SV og Høyre har kanskje vært de to partiene som har vært mest ivrig med å fronte skolepolitikken sin, og også med å fokusere på viktigheten av godt utdannete lærere. Med alle denne satsinga på skolen og de fagre ordene om betydningen av gode lærere, er det ganske utrolig at vi nå befinner oss i en situasjon der det er steile fronter mellom lærerorganisasjonene og deres forhandlingspartner KS. Når det er så bred politisk enighet om å satse på lærerne og om å heve læreryrkets status som det så interessant blir formulert, er det også rimelig fantastisk at KS og norske kommuner, ser ut til å være på total kollisjonskurs med regjeringspartiene og så vidt meg bekjent også med meningene i Stortinget. Dette får meg til å stille meg spørsmålet: «Er skole egentlig så viktig for politikerne som de gjerne vil ha oss til å tro?»

Mange lærere har sendt mail til kunnskapsministeren i løpet av denne konflikten, for å forsøke å finne ut hva regjeringen tenker om den. Svaret fra ham er selvfølgelig ikke overraskende: «Jeg hører hva du sier, og jeg ser jo at det store flertallet av Utdanningsforbundets medlemmer som stemte i uravstemningen, er enig med deg. Det er et klart signal til KS. Men du ber også meg om å komme med min vurdering. Det er partene som forhandler om både lønn og arbeidstid i skolen, altså lærerorganisasjonene og KS. Det er et viktig prinsipp i den norske modellen at slike forhandlinger skjer uten innblanding fra regjeringen og Stortinget. Jeg gjør mitt for å oppfylle vår skolepolitikk, men jeg kan ikke overstyre de forhandlingene som partene har.» At kunnskapsministeren ikke kan overstyre forhandlingene er jo selvfølgelig både riktig og viktig i den norske modellen. Allikevel er det jo et paradoks, at de norske velgerne da lytter til de politiske partiene og setter seg inn i deres programmer før man går til valg, når det i realiteten er KS som bestemmer politikken i skolen. Hva er poenget med å stemme på partienes skolepolitikk da? Da kan jo i grunnen alle politiske partier slutte å nevne skole i sine programmer og i det hele tatt slutte å snakke om skolepolitikk, for det er jo tross alt KS som bestemmer dette uansett. Hvorfor har vi egentlig en utdanningsminister i regjeringen? Det blir jo mer og mer tydelig at han enten ikke har noen påvirkning på politikken som føres i kommunene, eller så er han svært fornøyd med KS håndtering av forhandlingene og kommunenes skolepolitikk rundt omkring i landet. Om det siste er tilfelle, har Høyre stått for tidenes valgbløff i skolepolitikken i alle fall.

Et annet eksempel på Høyres ansvarsfraskrivelser er det mye omtalte «lærerløftet». Høyre snakket høyest om videreutdanning av lærere i valgkampen. Da er det jo underlig at alle som søkte om videreutdanning fra min kommune Sør- Varanger, som styres av Senterpartiet og nettopp Høyre, fikk avslag på søknadene sine. Snakk om å satse på læreren… Var dette også bare valgflesk, Høyre? Man kan selvfølgelig skylde på kommuneøkonomien, men om regjeringspartiet Høyre ønsker å satse på videreutdanning av lærere, ja så må det vel følge noen penger med slik at kommunene kan gjennomføre dette?

Nå i begynnelsen av juli, midt i forhandlingene, kom jo selvfølgelig det mest tydelige eksempelet på viktigheten av skolen i det norske samfunnet. KS forteller at de ikke har noe å gi i forhandlingene. Er det i det hele tatt noen som helst styring med KS, eller kan de gjøre akkurat som de vil uten tanke på regjeringens såkalte skole- og lærersatsing? Som om ikke dette var nok, fant KS ut at dette var en fin tid å ta ferie på. Jeg forstår selvfølgelig at man også i KS har rett på ferie, men man skulle jo tro at det var i alles interesse å forsøke i det lengste å komme til enighet slik at man ikke står overfor en streik ved skolestart. Men nei. KS har ingenting å gi. Dette betyr at KS ikke bare gir blaffen i lærerne, men de bryr seg tydeligvis ikke en døyt om de lærerne og skolen er til for heller; nemlig elevene. Det spiller ingen rolle for KS om elevene går glipp av undervisning fra høsten. Mer betenkelig: ordet elev er vel ikke engang nevnt av KS noe sted under disse forhandlingene. KS ser heller ikke ut til å være interessert i å løse konflikten.

Nei, det er mer og mer tydelig for meg at politikernes fine ord om å skape «verdens beste skole» bare er en utopi. Tre ord de bare slenger ut for å sanke stemmer. Innholdet i skolen, viktigheten av skolegang og betydningen av gode lærere er ikke så avgjørende allikevel. At gode lærere rømmer yrket på grunn av KS rasering av lærernes arbeidskår gjennom de siste årene, heves det heller ikke på et øyenbryn av. De fagre løftene om statusheving, karriereveger for lærere og ønsket om å gjøre læreryrket så attraktivt at det blir konkurranse om å komme inn på utdanninga, er også bare tomme setninger på et stykke papir.

Svaret er dessverre nei. Nei, Høyre var visst ikke skolepartiet allikevel. Nei, lærerløftet og videreutdanning blir det ikke noe av. Nei, Høyre mente visst egentlig ikke at læreren var utslagsgivende for elevenes resultater. Nei, skole er ikke så viktig for politikerne som de vil ha oss til å tro.

Vi har snart hatt ett år med blåblått styre, og det har man merket i dagens skole. Dessverre har vi vel ikke merket det helt på den måten mange kanskje hadde trodd og håpet. Med skolepartiet Høyre i regjeringslokalene, ble vi lovet lærerløft og skolesatsing med læreren i sentrum. Læreren var den viktigste faktoren for suksess i norsk skole ble det sagt, og dette er selvfølgelig alle enige om. Det er dessverre derfor med litt forundring og ganske stor skuffelse, jeg konstaterer at det er brudd i forhandlingene mellom lærerne og KS. Det virker som at Regjeringens satsing på skolen og lærerne, ikke har blitt kommunisert ned til kommunene. Utrolig nok, med tanke på Statsminister Solbergs mange løfter i valgkampen og Høyre og Fremskrittspartiets politiske plattform.

I den politiske plattformen utarbeidet på Sundvollen datert 7. oktober 2013 legger regjeringen fram, det jeg forstår som, grunnmuren i deres i felles politikk. Allerede i verdigrunnlaget blir skolepolitikken nevnt. Politikken skal bygges på respekt for kunnskap. Det skal satses på kunnskap og kompetanse for å styrke velferdsordningene og gjøre arbeidsplassene tryggere. Satsing på kunnskap er viktig og flott det. Men er det satsing på kunnskap å sørge for at kommunene må kutte titalls millioner i skolebudsjettene sine? Er det satsing på kunnskap å legge ned skoler, slik at elevene blir tvunget inn i større enheter, med større klasser og mindre lærertetthet per elev?

«Ingenting betyr mer for elevenes læring enn læreren» står det videre i denne plattformen. Dette er å sette fokus på viktigheten av lærerens arbeid i klasserommet. Dette er som musikk i ørene på landets lærere. Vi lærere vet nemlig at om vi kan bruke mer tid sammen med hver elev og om vi kan bruke god tid på å planlegge vår undervisning og tilpasse våre opplegg, så vil dette gi gode læringsresultater blant elevene i andre enden. Gevinsten er stor om lærerne får tid til å gjøre jobben sin. Dessverre er ikke planlegging av gode tilpassa opplegg formålet med å endre lærernes arbeidstid.  Mangelen på lærere i Norge stor, og vil dessverre også bare øke med årene. Vi vet at det i følge en helt fersk rapport fra Kunnskapsdepartementet (19.03.2014) trengs 65 000 nye lærere i løpet av de neste 16 årene. Derfor er det helt andre motiver som ligger bak endringen i lærernes arbeidstid. Ved å innføre en ny avtale, der læreren får mer bundet tid på skolen, kan kommunene dermed spare penger på vikarer i skolen, gjennom å la lærerne nå ta disse vikartimene i sin nye ordinære arbeidstid. Her blir det ingen overtidsbetaling, til tross for at lærerne da mister de relativt få timene de allerede nå har innenfor arbeidsdagen, til å drive planlegging, elevsamtaler, foreldresamtaler og annet kontorarbeid som for eksempel oppfølging av enkeltelever, kontakt med hjemmet, sikre dokumentasjon av elevenes læring og utvikling, samarbeid med kolleger og ikke minst sørge for å holde seg faglig oppdatert. Det er jo ikke så viktig å sikre lærerne tid til å tilegne seg ny kunnskap og utvikle og evaluere undervisningen sin. Dette fører da til at flere av lærernes oppgaver må gjøres utenom ordinær arbeidstid. Jeg har ikke engang nevnt retting av elevarbeider. Hvordan er dette å satse på læreren?

Videre ønsker regjeringen å gjennomføre et lærerløft. «Visjonen er å gjøre yrket så attraktivt at de beste kandidatene søker seg til læreryrket». Lærerne loves «kompetanseheving, nye karriereveier og en bedre grunnopplæring (…) for å gjøre læreryrket mer utfordrende og mer givende». Ja, det må være liten tvil om at læreryrket er mer utfordrende. I tillegg til de ovennevnte oppgaver, blir stadig mer av hjelpeinstansenes oppgaver som PPT og BUP lagt til lærerne. Før elevene får hjelp gjennom disse instansene, må nemlig lærerne gjennomføre flere og flere tester som før ble gjennomført av personer i nettopp PPT og BUP. Disse er nå så overarbeidet, og ventetida for å få en elev vurdert av disse så lang, at lærerne også gjør mye av grunnarbeidet deres. Det kan ta år før elever får hjelp av disse overarbeidete instansene. Dette stjeler utvilsomt tid fra lærernes planlegging og mulighet til å gjennomføre godt planlagte, gode og inspirerende undervisningsopplegg i klasserommet for eksempel. Er dette å skape verdens beste skole? Er dette å satse på lærerne? Er dette å gjøre læreryrket mer attraktivt?
I Høyres program står det også at de vil arbeide for «en enklere hverdag for folk flest». «Mindre byråkrati vil føre til at eksempelvis lærere og sykepleiere får mer tid til elever og pasienter». Vi ser ikke mye til dette minkende byråkratiet i dagens skole. Tvert i mot. Fører dette til at læreryrket blir mer givende slik Høyre ønsker? Svaret på dette er dessverre også nei.

Regjeringen fortsetter i avsnittet om arbeidsliv, med at mange arbeidstakere ønsker mer fleksibilitet som gjør det enklere å kombinere jobb og privatliv. Lærerne opplever i dag at vi har fleksibilitet. Hvorfor skal da KS tilby oss en avtale som fratar oss denne fleksibiliteten som man gjerne ønsker å innføre i andre deler av arbeidslivet? Dette er nærmest et mysterium. Har lærerne for mye fleksibilitet? På hvilken måte har vi i så tilfelle dette? Vi har da en klar arbeidsavtale i dag også. Jeg vet når jeg skal begynne på jobb om morgenen, og i min arbeidsavtale står det også når min arbeidsdag er slutt.  Nå er det slik at min arbeidsdag svært sjelden er slutt i henhold til avtalen. Jeg har nemlig arbeid å gjøre utover disse timene jeg skal være på jobb i dag. Dette medfører at jeg må ta med meg arbeid hjem, men jeg må uansett få dette arbeidet gjort. Jeg kan ikke bare la det bli liggende heller, for det er å avle mer arbeid dagen etterpå. Allikevel er denne fleksibiliteten med på å gjøre at jeg noen dager og kvelder bruker mye tid på arbeidet, mens jeg andre dager som for eksempel en fredag, slipper å ha like mye å gjøre. Dette kan jeg regulere selv. Er ikke det fleksibilitet da? Hvorfor skal KS fjerne denne fleksibiliteten? Jeg må jo få legge til at denne fleksibiliteten også rett som det er, gjør at jeg og mine kolleger bruker mang en søndagskveld på jobb. Men slik er læreryrkets egenart. Alle yrker er forskjellige. Å tro at lærerne er ferdige med sitt arbeid klokka 15.30 om ettermiddagen er ren utopi. Å fjerne denne fleksibiliteten fra læreryrket, er også stikk i strid med regjeringens program.

Under avsnittet om kommunalpolitikk står det at «Regjeringen ønsker sterke kommuner for fremtiden». De vil flytte makt og ansvar til kommunene. Dette er vel sannsynligvis en av grunnene til at KS har forhandlingsansvaret med blant annet lærerne. Videre står det: «For at kommunene skal kunne ivareta sine oppgaver, er det nødvendig med en robust, forutsigbar og god kommuneøkonomi». Har regjeringen lest sin egen plattform? Det kuttes i kommunalbudsjettene hvert eneste år. Hver gang står skoler i fare for legges ned. Hvert år forsvinner det flere undervisningsstillinger fra skolene. Hvor blir det av skolesatsingen, Høyre? Har ikke dere det overordnete ansvaret for kommunenes politikk som et ansvarlig regjeringsparti? Det kan da umulig bare være kommunesammenslåing som er løsningen her? Det hjelper vel lite at to blakke kommuner slår seg sammen, og må løse enda større utfordringer?

Det er derfor med tungt sinn jeg innser at lærersatsinga som ble lovet, ikke blir noe av. Vi ble lovet økt lønn og status, men det hjelper vel ikke når vi ikke får lov til å gjøre jobben vår så godt som vi ønsker. Utsiktene til lønnsøkning spises også opp av den nye arbeidstidsavtalen. Det var i det hele ikke mye lønnsøkning som var foreslått. Regjeringa ønsket at dyktige lærere skulle fortsette å undervise. Nå ser vi eksempler på det motsatte. Flere dyktige lærere slutter i yrket de elsker, fordi de ikke kjenner det igjen fra da de først startet. Andre vurderer karriereskifter som resultat av dagens politikk. Er dette lærersatsing? Er dette å vise lærerne og samfunnet at «lærerne er skolens viktigste ressurs?» som det står i plattformen fra de blå-blå? Er dette med på å sørge for rekruttering til, i mine øyne, verdens mest fantastiske og givende yrke? Dessverre er vel svaret på disse spørsmålene det samme. Det er nei!

Nå er tida inne for å faktisk begynne å satse på skolen. Skolepartiet Høyre kan jo starte med å holde løftene sine og endre dagens politikk!

Alle elevene i den norske skolen fortjener å få en drømmelærer sa vel statsminister Erna Solberg i valgkampen. Hun trakk til og med frem sin egen drømmelærer fra 5. klasse, Ola Rønning, fordi han så elevene, hadde engasjement og positiv autoritet og likte å gi oss faglige utfordringer fortsatte hun. Han høres ut som en flink lærer, og det er mange av disse.
Til tross for at landet har mange slike lærere, kan jeg fortelle deg en ting, Erna: Om KS fortsetter korstoget sitt mot landets lærere, ved å rasere arbeidstidsordningene og sørge for at vi blir akterutseilt i lønnsutviklingen, så sitter du snart igjen med bare drømmelærere. Med dette mener jeg lærere som kun eksisterer i drømmene dine, for resten av lærerstanden kommer gradvis til å forsvinne ut i andre yrker.
For en del mennesker er ferier og fritid det første de tenker på når de tenker på læreryrket. Dessverre har ikke disse personene noen reell forståelse av hva det innebærer å være lærer. Mange misunner oss lærere «all denne fritiden», men jeg lurer på om de samme misunner oss vår 43 timer lange arbeidsuke? Ikke at vi klager over den, for den er viktig for at vi skal få gjort jobben vår.
Til tross for at vi skal arbeide disse tilmålte timene i uka, så er ganske mange av oss lærere nødt til å fortsette arbeidet også utover dette. Det er nemlig mange oppgaver som skal løses utenom tida i klasserommet og helst innenfor disse 43 timene. Hver eneste undervisningstime skal planlegges, undervisningen skal dessuten tilpasses den enkelte, hver elev skal få nok oppfølging, krav til dokumentasjon skal sikres, telefoner og mailer skal besvares, skoleutviklingsarbeidet skal ivaretas, foreldremøter og elev- og foreldresamtaler skal gjennomføres. I tillegg skal vi jo være fleksible overfor arbeidsgiver gjennom å ta vikartimer når vi egentlig har planleggingstid, og dermed ta enda mer av arbeidet med oss hjem etter arbeidsdagens slutt. For det er faktisk slik at jeg ikke får igjen den timen jeg mister til planlegging, når jeg må ha en vikartime eller en oppfølgingssamtale med et mobbeoffer eller mobberen, eller må snakke med foreldre om den faglige og sosiale utviklingen til barnet deres.
Det er heller ikke slik at vi lærere er maskiner som kan skrus av når klokka er 15.30 og bare gå hjem uten å ofre elevene våre en tanke. Vi bryr oss nemlig om elevene våre. Noen ganger får vi også telefoner fra foreldre med spørsmål om skoledagen, med bekymringer omkring barnets utvikling eller kanskje viktige beskjeder om sykdom, dødsfall i nær familie og andre viktige hendelser i barnets liv som kan ha påvirkning på den kommende skoledagen deres. Skal jeg avvise disse samtalene på grunn av at de kommer etter klokka 15.30? Kanskje KS vil gi meg en timesats jeg kan skrive opp i slike tilfeller?
Det er nærmest blitt en prinsippsak for KS og andre at lærerne må ha en tydelig arbeidstid, slik at vi sikrer at vi arbeider like mye som vanlige folk. Sannheten er vel den, at jeg arbeider mye lengre enn dette. KS sin trang til å ha meg på jobb mellom klokka 08.00-15.30 hver dag, som «alle andre», gir meg mye mindre fleksibilitet i arbeidet. Det hender faktisk at jeg kan tenke meg å ta med meg arbeid hjem for retting for eksempel. Det kan noen ganger være enklere å få til dette i fred og ro hjemme, enn inne på et trangt arbeidsrom med ni andre etter en lang arbeidsdag. Jeg kan forsikre alle om at jeg på ingen måte lurer til meg mer fritid gjennom og av og til gå tidligere hjem, da jeg faktisk må gjøre det samme arbeidet hjemme. Men denne muligheten til å få et slikt avbrekk i arbeidsdagen, gjør at jeg etter noen timer pause faktisk kommer på gode pedagogiske opplegg jeg kan benytte, og hiver meg da over noen ekstra økter med planlegging for å få satt disse idéene ut i livet. Det hender faktisk at idéene kommer frem når man leser en bok, ser film, lytter på musikk eller rett og slett gjør noe helt annet enn å «sitte på kontoret». Jeg er usikker på om motivasjonen og energien er den samme, når jeg skal komme på disse oppleggene mellom undervisningslutt og klokka 15.30. Da kan det hende kreativiteten har fått seg en knekk, etter en lang dag i klasserommet.
Jeg har lest at i Norge i dag, så er realiteten den at en av fire utdannede lærere ikke arbeider i skolen! Jeg tror ikke disse tallene blir noe penere med årene om denne utviklingen fortsetter og KS får det som de vil. Tvert i mot! Når vi i tillegg vet at det i følge en helt fersk rapport fra Kunnskapsdepartementet (19.03.2014) trengs 65 000 nye lærere i løpet av de neste 16 årene, så er jeg alvorlig bekymret for norsk skole.
Hvis KS og Erna i tillegg ser til vårt naboland Danmark, der søsterorganisasjonen til KS, det danske KL, fikk trumfet i gjennom et tilsvarende opplegg som det KS ønsker å få til i Norge, vil de se at søkningen til dansk lærerutdanning etter dette har sunket med hele 14% – samtidig som 68% av de nåværende lærerne vurderer å finne seg ny jobb. Her kan KS og Erna se hva som venter dem om de ikke snur. Er dette å satse på skolen, Erna? Er dette forenlig med målet om verdens beste skole? Tror man virkelig at man får opp rekrutteringen til læreryrket gjennom en rasering av arbeidstidsavtalen og ved å la lærerne henge etter hva lønnsutvikling angår? Hvor tror du drømmelæreren din tar vegen nå, Erna? Ikke inn i skolen i hvert fall. Det er svaret!
Drømmelæreren forblir nok dessverre bare det. En drøm.