Det er ingen spøk å være angrepet av feber. Spesielt ikke den feberen som følger med en skikkelig manneinfluensa. For dere som ikke har opplevd denne tilstanden kan jeg bare fortelle at den angriper raskt og hardt, og levner de stakkars ofrene uten særlig evne til kritisk refleksjon. Fantasiene er livlige, ja mange ganger nesten virkelighetsfjerne. Jeg undrer meg på om det har blitt influensasesong, og om en del idrettstopper og politikere har blitt rammet. Nå drømmes det nemlig om vi skal ha en milliardfest i Oslo i 2022, samtidig som at kommuneøkonomien halter, idrettsanleggene forfaller, idrettshallene rundt om i landet knapt holdes åpne og bassengene er frie for vann. I tillegg er det vel heller ikke så lenge siden at man bestemte seg for å ikke satse på et OL i Tromsø.

Samtidig med at man sliter med gjeld og må spare penger i kommuneøkonomien, ønsker man altså et OL i Oslo i 2022. Det snakkes varmt om at OL vil skape varige verdier. Disse verdiene vil være i form av studentboliger, omsorgsboliger, idrettsanlegg og kollektivtrafikk. Alt dette for den nette sum av 21 milliarder kroner. Etter å ha tatt kostnandene ned sier idrettstoppene Børre Rognlien og Inge Andersen at hele arrangementet anslagsvis vil koste mellom 35-50 milliarder kroner. Men så må man kanskje ta høyde for noen budsjettoverskridelser da. Det er visst helt vanlig i OL- kretser. Dette snakkes det ikke så mye om.

De snakker også så fint om å utfordre det OL har blitt. IOC vil gi verden et norsk OL. Med pølser og vafler. Norsk idrett tar nå til orde for å vise at man ikke trenger å bruke svimlende summer på OL, slik man gjorde i Sotsji for eksempel. Det er jo en fin holdning det. Problemet slik jeg ser det, er imidlertid at 35 milliarder kroner allerede er svimlende mye penger. Det blir for eksempel mye vaffelrøre til dugnaden i det lokale idrettslaget for 35 milliarder kroner. Tenk på hvor mange idrettsanlegg vi kunne fått i hele landet for den samme summen. Vi kunne helt sikkert også fått til en kombinert løsning, der vi fikk både idrettsanlegg og vafler!

Hvis ønsket om å bygge idrettsanlegg er så stort i Norges Idrettsforbund som de hevder nå, hvorfor må vi da arrangere OL? Er vi sikre på at dette er den beste måten å sørge for god etterbruk på? Er OL i Oslo den beste løsningen vi har for å få barn og unge til å satse på idrett rundt omkring i resten av landet? Hva gagner det disse at vi bruker 35 milliarder på anlegg og infrastruktur på østlandet?  Vi har allerede underdekning på svømmehaller, ishaller og fotballbaner i Norge. Vi har jo ikke en gang råd til å vedlikeholde tråkkemaskiner, eller til å ha folk til å kjøre disse slik at vi kan holde skiløypene åpne om vinteren! Tenk det! Skiløypene må holdes åpne på dugnad i langrennssportens hjemland.

Et OL vil gå på bekostning av breddeidretten, selv om vi helt sikkert vil inspirere mange barn til å starte med idrett også. Problemet er bare at de inspirerte barna blir så skuffet når de møter stengte idrettsanlegg og svømmehaller uten vann når OL- festen har lagt seg. Man satser nemlig ikke på idretten ved å invitere til en fjorten dagers fest til milliarder av kroner.  Hva med å virkelig satse på idretten? Slik situasjonen er nå, så stenger vi anlegg på grunn av kommuneøkonomien. Hva med å benytte noen av disse milliardene til å sørge for drift og vedlikehold av de anleggene vi har? Vi ville helt sikkert også kunne brukt en del av de 35 milliardene på å bygge nye ballbinger, skiløyper, alpinbakker, hoppbakker og flerbrukshaller for barn og ungdom i hele landet.

Nei, nå må politikerne og idrettstoppene pøse på med Ibux og Paracet slik at feberfantasiene går over. OL kan vi arrangere når kommunene ikke lenger går i dundrende underskudd!

Jeg leste i Aftenposten om at SFO på Kolbotn skole ville arrangere «Bli ny»- dag for elevene denne uka. På lappen som kom hjem stod det: «Bli ny- dag med SFO. Vi ordner hår, lakkerer negler og annet morsomt. Det blir noe for gutta også». Denne temadagen skulle finne sted i dag fredag, og vakte så stor medieinteresse og oppmerksomhet at den ble stoppet før den kom i gang. Saken nådde medienes søkelys etter at en far twitret om arrangementet 31. august.

Det er flere ting å reagere på i denne saken. Man kan for eksempel hevde at det at guttene skal få gjøre noe annet, og dermed bli ekskludert fra arrangementet er et ankepunkt. Selv om jeg er ganske sikker på at de fleste guttene kanskje ville valgt en annen aktivitet om de fikk valget, vet jeg også som gymlærer gjennom flere år, at dagens gutter er glade i å pynte seg. Kanskje spesielt i å «style» håret. Jeg kan også med hånden på hjertet si at jentene ikke lenger er de som bruker lengst tid i garderoben etter gymtimene. Guttene har nemlig tatt de igjen. Det legges gjerne på lag med deodorant, det sprayes parfyme og håret vokses som nevnt langt ned i klassetrinnene i norske skoler i dag. Nå venter gjerne jentene på at guttene skal bli ferdige i garderoben, og ikke omvendt.

Det er slik sett ingen tvil om at guttenes fokus på utseendet har blitt større de siste årene. Det kan derfor tenkes at en del av guttene på norske skoler kunne tenke seg å delta på en slik dag, og da blir det vel ikke helt riktig å legge opp til kjønnsdelte aktiviteter. Alle bør vel i 2014 få delta på de aktivitetene de ønsker uavhengig av kjønn og legning, i allefall i norske skoler? Noe annet ville være diskriminerende. Tida da ungene holdt seg utelukkende til typiske gutte- og jenteaktiviteter er vel for lengst over. I likestillingens navn er vel dette veldig bra, selv om vi nok fortsatt er ganske tradisjonelle både som barn og voksne.

Jeg er allikvel mest skeptisk til formuleringen om at elevene denne dagen skulle «bli nye». Dette kan man jo forstå som at de i utgangspunktet ikke er bra nok. I så tilfelle er dette et svært kraftig signal å sende ut, spesielt med tanke på den verdenen vi er en del av med et ekstremt kroppsideal blant annet. Elever i fjerde trinn sammenlikner kroppene sine ut i fra idealene de treffer på i gjennom media. Både rumper, armer og lepper er gjenstand for granskning og sammenlikning med skjønnhetsidealene. Dette er i grunn skremmende, men veldig forståelig når man ser hvor mye vi daglig blir utsatt for av fokus på kropp og trening. At man sender ut et slikt signal som en «Bli ny»- dag på SFO og i skolen er i så måte virkelig ikke bra, og det viser vel at ikke alt er like gjennomtenkt alltid.

Er det et sted barn og ungdom burde slippe å ta del i dette kroppsfokuset, så burde det være på aktiviteter i regi av skolen og SFO. La elevene få være seg selv i størst mulig grad. Som mennesker er vi vel alle bra nok, og ingen av oss skulle vel i utgangspunktet trenge å «bli nye». Spesielt ikke på SFO.

Det måtte jo dukke opp. Kvinner i det såkalt likestilte norske samfunnet, opplever å bli trakassert i landets gater hver eneste dag. 15. august publiserte TV2 en artikkel om gatetrakassering. Flere kvinner forteller her om hva de opplever når de beveger seg utendørs. Dette problemet er så utbredt at flere kvinner sier at de går og kikker ned i bakken av frykt for å få ukvemsord haglende mot seg. Trakasseringen skjer landet rundt, og er ikke bare et hovedstadsproblem. Bak trakasseringen står både etnisk norske menn og menn med utenlandsk opprinnelse. Kvinnene i denne artikkelen opplever å få slibrige kommentarer ropt etter seg og de har også blitt kalt horer. De forteller også at de i tillegg opplever å bli stoppet på gaten og gjerne blir tatt på, eller forsøkt tatt på, mot sin vilje. Da TV2 var ute og laget reportasjen om dette samfunnsproblemet, ble journalisten som hadde skjult kamera forsøkt stoppet tjuesju ganger av møtende menn på gaten. Hun ble forfulgt tre ganger og også stoppet to ganger av en bil. Som om ikke dette er nok, opplever kvinner i tillegg å få slengt trusler om voldtekt etter seg.

Når jeg sitter og leser nyheter på nettet, så skummer jeg gjerne gjennom kommentarene for å se hvilke reaksjoner folk har på nyhetene som presenteres. Det kom ikke som noen overraskelse at det svermer av såkalte nettroll, som forsøker å regjere også kommentarfeltene i disse sakene om trakassering. Mange ganger blir jeg regelrett skremt over holdningene deres. For hva er det som møter meg når jeg scroller meg nedover i kommentarene? Latterliggjøring, pornografiske bilder og kommentarer fra «menn» som mener kvinnene overdriver og syter. Som for eksempel: «Kom dere tilbake til kjøkkenbenken, så slipper dere trakassering». I tillegg kommer det selvfølgelig ytringer fra menn som må poengtere at de også har opplevd å bli tatt på rumpa av en dame en gang de var på byen, uten at de syter av den grunn. Vel kjære alle mannlige nettroll; om du blir tatt på av noen og liker det, eller ikke tar deg nær av dette, så er det jo ikke trakassering. Eller? Dette kan derfor ikke sammenliknes. Ekte mannfolk latterliggjør heller ikke kvinner som blir trakassert!

Om du er en ekte mann kjære leser, så forsvarer du kvinners rett til å bevege seg både hjemme og i det offentlige rom, uten at de skal måtte kikke i bakken av frykt for å bli trakasert eller å bli utsatt for noen andre former for overgrep. Ekte menn behandler nemlig kvinner med respekt!

Nå klager de igjen på denne arbeidstida. Akkurat som om de arbeider så mye de der lærerne. Er de så dumme at de arbeider i ferier, helger og på kveldstid, ja så får de ha det så godt. Det er jo ingen grunn til at de skal arbeide utover 7,5 timers- dagen som resten av oss. De trenger jo ikke det. For alle yrker er jo like. Man går på jobb, gjør jobben sin innenfor arbeidstida og så går man hjem. Om man ikke må ha noen timer overtid da. Ingen trenger i grunn å arbeide på ettermiddags- eller kveldstid, om man ikke er skiftarbeider da vel og merke. Er ikke så sikker på at de heller trenger det i grunn. La oss nå en gang for alle sørge for at alle får arbeide innenfor rammene av en «normalarbeidsdag».
Ta Politiet for eksempel. Det er vel ingen grunn til at Politiet skal arbeide kvelder og helger? La oss innføre de samme arbeidstidsbestemmelsene for Politiet som for «vanlige folk». Kriminalitet på kveldstid og i helger sier du? Hvorfor skal ikke denne kunne foregå på dagtid i ukedagene? Så får jo de kriminelle skikkelige arbeidstider å operere innenfor mener jeg. Tenk hvilke problemer vi sparer samfunnet for da. Det blir trygt i gatene på kvelds- og nattestid for eksempel.
Hva så med skuespillerne og teatrene? Det er vel en fordel at de også får kortere dager. Man hører jo at de arbeider og øver så mye på replikker i forbindelse med stykkene de setter opp. Det skulle nå bare mangle at ikke teatrene også fikk litt mer normale arbeidsdager. Da kan jo teatersjefene bedre kontrollere tida skuespillerne benytter til å pugge replikker (såkalt hjemmearbeid), i forhold til den faktiske øvingen på stykkene i teateret. Her kan jo teatersjefen benytte sin styringsrett mener jeg. Nei, la skuespillerne gjøre jobben sin mellom åtte og fire.
Utelivsbransjen sier du? Ja, nå skal jo folk på arbeid klokka åtte om morgenen, så da blir det jo ikke tid til så mye uteliv uansett. Skal du ha deg en pils, så får du ta den i lunsjpausen. Dette fører jo også til at skuespillerne ikke sluntrer unna og tilbringer tida si på teaterkaféen i stedet for å arbeide. Så lang lunsjpause får de jo nemlig ikke.
Brannmenn bør jo heller ikke trenge å rykke ut til alle døgnets tider. Eller ambulansepersonell. Nei, brenner det på dass så får det jammen meg gjøre det mellom åtte og fire. Det er jo heller ingen som blir skadet når alle er ferdige med arbeidsdagene sine. Om noen blir det, så får de vente med å ringe ambulansen til neste dag. De klarer seg jo den stunda uten hjelp. Eventuelt så kan det hende naboen kan hjelpe etter klokka fire.
Hva så med legene og sykepleierne? Nei, det er vel ingen grunn til at disse yrkesgruppene heller skal arbeide utenfor rammene av normal arbeidstid? Pasientene klarer seg jo alene noen timer om ettermiddagen, og om nettene sover de jo tross alt. Man trenger vel ikke noen som følger med om de sover. Sovemedisinen kan de få klokka fire når sykepleierne går hjem.
Skiftarbeidere i industrien. Ja, de blir nok glade når de slipper å gå skift tenker jeg. Tenk på hvor miljøvennlig samfunnet blir når den samlede industrien slår av maskinene og går hjem til ei fornuftig tid. Det er jo ingen grunn til å forurense mer enn nødvendig, så dette er nok god Sosialistisk Venstreparti- og Venstrepolitikk.
Det samme bør gjelde for eldreomsorgen. De eldre har da jammen meg vært ute flere vinterdager før. De klarer seg fint alene på ettermiddag-, kvelds- og nattestid, når omsorgsarbeiderne, hjelpepleierne og sykepleierne går hjem. Litt kaffekaker og noen kamferdrops, ja så kan de mimre om gamledager hele kvelden de. Trenger ingen til å holde dem i hånda for dette. De som ikke er så mobile og de sengeliggende er jo allerede lagt klokka fire uansett.
Journalistene vil heller ikke trenge å ha vaktordninger lengre. Jeg mener. Alt er stengt, så det skjer jo ingenting. Om katastrofen skulle inntreffe og vi ble invadert av en fiende, så har Forsvaret allikevel gått hjem klokka fire, så det blir liksom ikke så mange kamper å skrive om. Da kan man like godt vente med å dekke invasjonen i mediene til dagen etter. Når Hæren og Heimevernet har kommet på jobb liksom.
Nei, jeg er for lik arbeidstid for alle! Så lenge det er likt, så er nok dette til beste for samfunnet!

«Det er nå enda godt lærere må begynne å arbeide like mye som vanlige folk!» er et utsagn jeg har hørt noen av etter at forhandlingene mellom lærerorganisasjonene og KS ble brutt. «Hvorfor skal lærere ha det noe bedre enn andre?» er et annet. Den kjente frasen «lærer om sommeren – bjørn om vinteren» er også populær når andre «forståsegpåere» skal fortelle hvor mye bedre lærere har det enn «alle andre». Arbeidsavtalen vår har vært, og er hele tiden, gjenstand for diskusjon og misunnelse blant ganske mange. Jeg har derfor mange ganger tenkt at disse personene godt kunne fått lov til å gå en dag i mine sko, slik at de fikk et glimt av hvordan dagene mine egentlig er. Enkelte tror visst at det å være lærer kun handler om å møte opp til timene og undervise. Det handler jo om litt andre ting også. Andre har sagt til meg at vi lærere har det fint. Vi er jo tidlig ferdige om dagen. Ja, de blir nesten provoserte over å kanskje treffe oss på butikken i halv tre- tre- tiden. Til de som har måttet treffe meg på butikken rundt klokka tre kan jeg jo si at selv om jeg er der og handler, betyr det ikke at jeg er ferdig med arbeidet mitt allikevel. Jeg trenger nemlig mat, før jeg drar hjem og ser fram til en god del kveldsarbeid. Jeg sier ikke at alle lærere nødvendigvis har det slik, men ganske mange tror jeg. Nå har jeg etter min mening, verdens beste jobb. Jeg elsker jobben min. Jeg tør også samtidig påstå, at jeg jobber like mye som «vanlige folk». Jeg inviterer deg herved til å bli med meg på jobb.

Det er mandag morgen. Klokka er 08.00 og arbeidsdagen starter. Jeg tar med meg bøkene mine og planene for timen. Deretter går jeg inn i klasserommet til noen av mine forventningsfulle elever som allerede sitter klare på plassene sine. Noen vandrer litt rundt. Andre «henger litt» i gangen og utveksler hemmeligheter. Etter å ha hilst litt på disse, herjet litt med Petter som hver morgen trenger litt fysisk kontakt og forsikret meg om at jeg har snakket med Karianne som er litt stille av seg, er det tid for høre litt med Siri som nettopp kom inn døra om hvordan det går med syke bestefaren som ligger på sykehuset. Når jeg så har gitt Eva oppmerksomhet for den nye hårsveisen sin, beveger jeg meg til tavla. Det er enda noen minutter til undervisningen starter og jeg skriver opp planen for dagen. Jeg skriver hele timeplanen, og passer på at jeg også skriver hva som skal skje i de ulike timene. Det er viktig at Åse som har ADHD og Knut med Asbergersyndrom vet hva skoledagen bringer, men jeg har merket at de andre elevene også liker å ha oversikt over hva som skal skje. Det blir mindre usikkerhet da. Derfor skriver jeg også innholdet og aktivitetene i denne timen i stikkordsform på tavla. Ikke hver eneste time, selv om dette er ideelt, men så ofte jeg rekker. Det er jo ikke alltid at man får gjort jobben perfekt mener jeg, selv om jeg forsøker. Jeg fester dagsplaner med mer utfyllende beskrivelser av de ulike timene på Åse og Knuts pulter, som for eksempel min plan for timen med forelesning, høytlesing fra boka, forberedelse av læresamtale med medelev, selvstendig lesing, gjennomføring av læresamtale med medelev, hvilke oppgaver det skal arbeides med etter læresamtalen, når oppsummeringa av timen skal starte, hvilke lærere eller assistenter elevene skal ha, og små bokser der Åse og Knut kan huke av etter hvert som de blir ferdige med en av disse gjøremålene. Dette gjør jeg fordi jeg vet at det blir lettere for dem å arbeide når de vet på forhånd hva de skal gjøre. Det kan skape vanskelige situasjoner for dem om de ikke får en slik plan, noe jeg gjerne vil unngå. De kan bli usikre og dermed reagere utagerende, noe jeg selvsagt vil forhindre. Selv om det tar litt ekstra tid å skrive og kopiere opp dette, er det verdt det tenker nå jeg.

Mens jeg skriver snakker jeg litt med Trine, som hver dag står ved siden av meg og forteller om hva hun gjorde etter skolen dagen i forveien eller hva hun opplevde i helga. Hun forsikrer seg om at jeg lytter til henne ved å pirke meg i overarmen med jevne mellomrom, mens hun fortsetter å prate. Dette gjør hun selv om det er mandag, og vet at vi alltid snakker litt om helga når timen starter. Hun vil nok forsikre seg om at jeg blir ordentlig oppdatert. For hver gang hun oppnår øyekontakt øker hun tempoet igjen, mens hun av og til kaster et blikk på Karl- Erik, som er opptatt med å dytte Lises arm over på hennes side av pulten. Jenter er jo gjerne gode til å gjøre flere ting på en gang, og Trine er ikke noe unntak. Hun klarer til og med å flette inn Karl- Eriks handlinger innimellom helgens opplevelser, slik at jeg skal gjøre noe med dette.

Stig og Trygve er litt uenige om hvem som er best i Minecraft, og Trygve mottar en syrlig kommentar om poengsummen han fikk i går. Han gjør ikke noe mer nummer ut av dette heldigvis, men jeg påpeker overfor Stig at man kanskje kan si at man har fått flere poeng i et spill på en litt penere måte, hvis man trenger å kommentere dette i det hele tatt. De virker å forstå poenget begge to.

Silje derimot sitter plutselig på plassen sin og gråter. Hun tenker selvfølgelig på den syke bestefaren sin. Hun klarte å holde tårene tilbake helt til nå. Nå tenker hun imidlertid bare på bestefar som kanskje skal dø, og etter å ha trøstet henne litt er det på tide å komme i gang med undervisningen. Etter at bøkene er funnet frem, begynner også Astrid å gråte. Hun mistet nemlig bestemoren sin for fem år siden, husker henne ikke veldig godt, men ønsker nok litt oppmerksomhet hun også. Resten av timen forløper på en meget god måte, og det er på tide å ta friminutt.

I friminuttet svarer jeg på tekstmeldingen fra moren til Silje, som er litt bekymret siden bestefar er syk. Jeg forteller om Siljes reaksjon før timen, at hun har stoppet å gråte nå og at hun har jobbet veldig bra i denne økta med tanke på omstendighetene. Jeg ringer også til faren til Astrid, for å fortelle om hennes reaksjon på Siljes triste nyheter. Det kan jo kanskje være greit at de tar en liten prat hjemme, om Astrid tenker på dette hjemme også mener jeg. Jeg finner fram planene for samfunnsfagtimen, før jeg tar meg litt vann og går inn i klasserommet igjen.

Elevene kommer inn fra friminuttet. Eskil er sint, og tar tak i stolen sin for å kaste den i veggen. Når han ser at jeg er der, finner han ut at dette ikke var noen god idé. I stedet marsjerer han ut i gangen og slamrer døra igjen. De andre elevene forteller at Kjetil, en av de tøffe gutta i syvende klasse, har kommet med stygge kommentarer til Eskil i hele friminuttet. Jeg setter elevene i gang med arbeidet, før jeg går ut og snakker med Eskil. Etter at jeg har roet ham ned og funnet ut av hans versjon av saken, tar jeg han med inn til de andre elevene som pliktoppfyllende sitter og arbeider med timens gjøremål. Eirin som er ferdig med oppgavene, har begynt på noen ekstraoppgaver siden jeg var opptatt, men lurer litt på om disse oppgavene var utfordrende nok. Jeg roser henne for initiativet og lar henne fortsette med de ganske utfordrende oppgavene hun har funnet, som krever meget god oversikt over emnene vi har arbeidet med i samfunnsfag. Oversikt vet jeg hun har, og hører allerede at resonnementene hennes om hvorfor føydalsamfunnet ble oppløst er meget gode. Hun går jo tross alt bare i sjette klasse. Jeg gir henne noen skikkelig vanskelige oppgaver og hinter om at de kanskje er for vanskelige. Dette gjør jeg fordi hun da lyser opp, fordi hun vet at hun kommer til å få dette til. Om ikke med en gang, så etter litt prøving og feiling. Kanskje også etter noen hint og rettledninger fra meg etter hvert. Timen forløper meget godt, og etter å ha oppsummert hva elevene har lært denne økta er jeg meget imponert over innsatsen deres. Jeg ser at de vet at de fortjener rosen og at de tar den til seg. Spesielt Johnny. Han har slitt mye med arbeidsroen sin i det siste. Jeg passer på å rose ham ekstra. Han mistenker at det kan vanke en positiv sms til foreldrene i ettermiddag. Han er tydelig stolt.
I friminuttet har jeg inspeksjon og mistenker at det kan smelle mellom Eskil og Kjetil. Jeg er derfor ekstra oppmerksomme på disse to. Det er imidlertid Trygve jeg må trøste og hjelpe til med å ordne opp i hans forhold til Stig. Stig har nemlig fått med seg Ulrik i femte, og nå erter de Trygve på grunn av at han fikk den laveste poengsummen. Her må det ordnes opp. Heldigvis er det fort gjort. Denne gangen tar de budskapet, men Trygve er veldig lei seg. Det går bra mellom Erik og Kjetil nå.

Jeg har en av mine planleggings-/ kontaktlærertimer. Jeg har samtaler med Eskil og Kjetil, slik at vi får ordnet opp i situasjonen mellom disse to tidligere på dagen. Jeg snakker også med Eriks foreldre, slik at de får vite om hendelsen og at vi har ordnet opp i den. Jeg får startet litt på neste ukes ukeplan, før det er ny time. Kunst og håndverklæreren fortale i forbifarten etter timen, at Julie skar seg i fingeren. Jeg får sende en sms om dette etterpå. Håper jeg husker det.

De siste to timene forløper rolig og fint. Elevene er motiverte og arbeider meget godt. Vi har hatt både lesing, skriving og matematikk i løpet av disse timene. Eva, Tirill og Espen sliter med lesingen sin, og får ekstra oppfølging av meg mens de holder på. Jeg skulle ønske jeg rakk å lese med hele klassen denne timen, men dette går ikke. Jeg noterer derfor ned hvem jeg leste med, slik at jeg kan lese med noen andre neste gang. I tillegg til Eva, Tirill og Espen selvfølgelig. De trenger mye oppfølging og skryt. Ja, og så må jeg finne noen passende bøker til disse. Kjetil, Johnny og Astrid trenger mer hjelp med brøk, så jeg må finne eller lage noen enklere oppgaver til dem neste gang. Siv, Trygve og Silje derimot må få større utfordringer.

Etter at jeg har sendt elevene hjem, puster jeg ut i to minutter før jeg tar fatt på resten av arbeidsdagen. Klokka er nå 14.40. Jeg informerer foreldrene til Stig og Trygve om situasjonene som oppstod mellom dem i dag. Foreldrene til Stig er interesserte i hva de kan gjøre hjemme med dette, og vi blir enige om en fremgangsmåte som forhåpentligvis vil hjelpe til med å gjøre slutt på Stigs erting. Vi blir enige om å følge dette tett den kommende uka. Trygve sier at dette heldigvis har vært et engangstilfelle i dag, og at Stig ikke bruker å erte ham på denne måten. Trygves foreldre tror også at dette ordner seg i løpet av uka. De kjenner godt til Stig, og han er jo ikke noen slem gutt.

Ettersom planleggingstimen min forsvant til elevsamtaler med Erik og Kjetil (takk og pris at rektor ikke trengte meg som vikar den timen, for da hadde jeg nok blitt hengende mer etter i arbeidet), fortsetter jeg på ukeplanen siden jeg vet at en del andre spesiallærere trenger at den er ferdig innen onsdag, slik at de kan planlegge sin undervisning. Jeg rekker å planlegge to av undervisningstimene for i morgen. Jeg har fremdeles en rekke oppgaver som venter på meg. Jeg må planlegge tre seksti minutters undervisningstimer (vi kjører seksti minutters bolker på vår skole), og jeg må finne enkle nok brøkoppgaver til Kjetil, Johnny og Astrid. Siv, Trygve og Silje må få vanskeligere oppgaver fra et annet læreverk. Eirin trenger større utfordringer i samfunnsfag, og disse må jeg finne noe sted. Læreverkene er nemlig ikke alltid, heller sjelden, differensierte nok. Spesielt ikke med tanke på de flinkeste elevene. Åse og Knut må ha dagsplanene sine ferdigskrevet slik at jeg bare kan klistre disse på pultene deres i morgen. Jeg må også finne passende tekster til Eva, Tirill og Espen som skal ha ekstralekser i lesinga, og i tillegg har jeg en bunke med stiloppgaver liggende som skal rettes. Så var det denne fingeren til Julie da. Og rosende sms til foreldrene til Johnny. Jeg kjenner det stikker i lærerhjertet. Dårlig samvittighet. Jeg rekker ikke alt dette på de siste 1 timene og 45 minuttene.

Jeg får satse på at jeg får gjort resten i morgen. Undervisningsplanlegginga blir nok rimelig halvvegs. Hvordan skal det gå med Kjetil, Trygve, Johnny, Astrid, Siv, Tirill, Espen, Silje og alle de andre i morgen da? Tidligere har jeg jo brukt kveldene på å planlegge for disse elevene, og også tatt noen telefonsamtaler. Jeg må vel improvisere i undervisningen i morgen og håpe at jeg husker å ta telefonsamtalene i løpet av dagen, siden KS har regulert arbeidstida mi. Dette har jeg jo også gjort på kveldstid. Jeg er jo singel og har ingen barn, så trenger dermed ikke å ta hensyn til dette heldigvis. Det er jo i hvert fall en ting midre å ha dårlig samvittighet for. Vel, det blir sikkert like bra å kun gjøre det jeg rekker i arbeidstida fremover…. Det vil sikkert ikke gå utover kvaliteten på undervisningen heller. Det er jo på tide at lærerne får ei arbeidstid som er mer lik arbeidstida til andre. For ikke snakke om hvor bra det er at vi nå må begynne å arbeide «like mye» som og mer likt «vanlige folk» også… Det er jo tross alt det som er viktigst. At det blir likt. Lærerne er jo ikke til for elevene! Eller?

I dagens samfunn er det ufattelig enkelt å spre nyheter og hendelser man opplever, ikke minst via Facebook og andre sosiale medier. Stort sett er dette
en veldig positiv ting. I de aller fleste tilfellene deler gjerne privatpersoner de hyggelige opplevelsene sine med omverden. Vi forteller om kjøp av hus og leiligheter,
ferieopplevelser, været er jo alltid en klassiker, og slik får andre kjente og mindre kjente innblikk i våre liv. Dette er som regel både hyggelig og ufarlig,
om man ser bort fra det faktum at å annonsere når man forlater hjemmene sine offentlig, kanskje ikke er så heldig med tanke på en del omreisende innbruddsbander som
visstnok dukker opp med ujevne mellomrom. De aller fleste virker allikevel å ha en noenlunde grei forståelse for hva som kan deles, og også hva som kanskje ikke bør deles
i offentlige fora.

For en ukes tid siden var det imidlertid en hendelse i Drammen som fikk meg til å tenke over akkurat dette. Jeg leste nemlig en sak fra Drammens Tidende i Nettavisen, der de
skrev om en episode der vanlige folk som deg og meg, plutselig ble nyhetsformidlere på en både tragisk og trist måte etter min mening. På stedet der en
psykisk syk mann sitter i et vindu i femtende etasje på ei bygning, og vurderer om han skal hoppe ut eller ikke, samler det seg skuelystne mennesker nedenfor. Jeg kan forstå
at de forbipasserende i en slik situasjon blir nysgjerrige på hva som foregår. Det jeg sliter med å begripe, er atferden til enkelte av de skuelystne. Midt i denne tragiske situasjonen der en
mann altså vurderer å ta sitt eget liv, står voksne mennesker og ser på ham. Ved siden av seg og rundt dem står det flere barn. Noen sitter i barnevogn, mens andre står med vidåpne øyne
og betrakter denne tragiske hendelsen. Man kan jo bare undre seg over hva barna forstår og tenker om hele situasjonen. Det er også legitimt å reflektere over hva disse voksne menneskene egentlig forstår av settingen? Uansett, er det i mine øyne, svært betenkelig at disse foreldrene ikke en gang fjerner barna sine fra noe slikt. Hvor er så de andre voksne? De har også et ansvar her. Hva er logikken bak å la barn være vitner til et mulig selvmordsforsøk? Hvorfor skal barna få se et menneskes lidelse på så nært hold?

Som om dette ikke var nok, forteller Drammens Tidende om hendelser som allikevel sjokkerer meg enda mer. For hva er det denne mannen mottar av medmenneskelighet fra denne
«mobben» som har samlet seg nedenfor ham? Hører han ytringer som forsøker å hindre ham fra å hoppe? Viser dette publikumet forståelse for at han
befinner seg i vanskelig situasjon? Svaret er dessverre like avskyelig som det er skremmende. Nedenfor denne personen, som åpenbart har psykiske problemer, står det mennesker i alle aldre. Og hva gjør de? Mange retter mobiltelefonene sine mot mannen, og filmer det som kan bli hans
siste minutter i live. Flere deler videoene og bildene på sosiale medier, med titler som «Ikke alle tåler varmen». Og noen, enda mer tankeløse voksne, gir smarttelefonene sine og
fotoapparatene til sine barn, slik at barna selv kan få zoomet inn og foreviget opplevelsen gjennom et bilde. En av de voksne, roper til og med: «Kom igjen- hopp da!» til den
stakkars mannen i vinduet. Dette er jo både vanvittig og fullstendig hårreisende på en gang!

Nå endte heldigvis denne saken godt. Mannen ble etter hvert tatt hånd om av helsepersonell. Allikevel reiser den så mange alvorlige spørsmål når det kommer til deling av
bilder, videoer og andre filer på nettet. Den reiser spørsmål når det dreier seg om voksnes rolle overfor barn. I tillegg undrer jeg meg over om vi nå er del av et samfunn
som er så kaldt, at vi ikke engang bryr oss om å forsøke å ta vare på menneskene rundt oss. Med unntak av helsepersonellet, var det ikke mange som brydde seg om ham som
hadde det så tragisk at han ville hoppe. Det er også minst like betenkelig at det heller ikke var mange som brydde seg om de barna, som i denne situasjonen, kunne risikert å
oppleve en hendelse det sannsynligvis ikke ville være så enkelt å komme over. Hva om personen virkelig hoppet, og deiset i bakken rett foran dem tenker nå jeg…?

Når et selvmordsforsøk blir underholdning er det grunn til å stille noen spørsmål. Hvor er det blitt av medmenneskeligheten? Har følelsene, empatien, de sosiale antennene, fornuften og den alminnelige intelligensen dødd ut med den digitale utviklingen?
Om dette er tilfelle; hvilket samfunn er det da vi etterlater til de kommende generasjoner?

Jeg er svært betenkt!