Ytringer fra Lykketreffet

«Harryhandel» er i følge Wikipedia «en noe nedsettende betegnelse på det å reise til et naboland, særlig fra Norge til Sverige, for å kjøpe matvarer, alkohol og tobakk til lavest mulig priser«. Wikipedia fortsetter: «Fornavnet Harry kan i norsk slang benyttes som adjektiv eller substantiv for å karakterisere en person eller handling som vulgær, smakløs eller udannet«. Begrepet ble introdusert da tidligere landbruksminister Lars Sponheim i et intervju i Dag og Tid i februar 2002, uttalte at det var «Harry» å dra på handletur til Svinesund. Nå kan man vel diskutere om det er «Harry» å ta bilen fatt og kjøre over grensa til nabolandene for å kjøpe billigere varer enten man drar til Sverige, Finland, Russland eller Danmark, eller om dette rett og slett viser at nordmenn er økonomisk bevisste og dermed veldig lite «Harry».

Men det er jo ikke bare mat, snus og drikkevarer vi importerer fra naboene våre. De påvirker jo også politikken vår. I den forbindelse finner jeg det betenkelig, at norske politikere har en egen evne til å importere den feilslåtte skolepolitikken i de samme nabolandene. La meg nevne noen eksempler:

Innføring av baseskoler

Erlend Vinje hevder at bølgen av baseskoler i Norge kunne tilbakeføres til norsk begeistring for det svenske prosjektet «Skola 2000». Poenget var å bygge en ny type skolebygg, som skulle kombineres med en ny og mer prosjektbasert organisering av skolehverdagen. Av talsmenn for prosjektet ble man forespeilet lave byggekostnader og opptil 20 prosent innsparing på drift i forhold til ordinære og klasserombaserte skolebygg. Dette førte selvfølgelig til at Norge hev seg på bølgen og begynte å bygge baseskoler. Byggingen ble satt i gang til tross for at lærerne tvilte på, og advarte mot prosjektet.

Konklusjonen i Sverige var etter noen år, at det ble mer støy og uro i baseskolene, og at læringsmiljøet gikk ut over de svakeste elevene. Skoleforskeren Lars Näslund observerte fra 1996 til 1999 elever på en baseskole. Han kom frem til at gruppearbeid, store grupper, elevaktivitet og veiledende lærere gjorde at de svake elevene falt utenfor. Selv om man hadde avdekket dette i Sverige, fortsatte Norge å bygge baseskoler mens Sverige etter hvert forkastet prosjektet. I Norge bygget man i tillegg trangere baser enn de gjorde i Sverige, med mindre plass til hver elev. Dette var en konskvens av økonomiske hensyn selvfølgelig. Det er ikke noe galt i å velge de billigste alternativene, så lenge de er like gode som de dyrere. Om så var tilfelle i denne saken stiller jeg meg heller tvilende til. Allikevel er det vel et paradoks at man ikke stopper utviklingen når man får forskningsrapporter som forteller at dette går ut over elevene.

Overføring av skolene til kommunene

I 1991 overførte Sverige skolene til kommunene. Dette gjorde man selv om resultatene i de svenske skolene lå på topp i internasjonale undersøkelser. Idéen var at skolene skulle bli mer effektive, billigere å drive og kvaliteten skulle øke. I stedet har resultatene sunket og forskjellene har blitt større. Skolen hadde i følge dokumentaren «Världens bästa skitskola» kanskje aldri vært så bra som på dette tidspunktet. Lærerne i Sverige protesterte, men ble ikke hørt. De protesterte fordi de skjønte at å havne inn under kommunen ville innebære lavere status for lærerne, lavere lærerlønninger og at enhetsskolen var i fare. Dette fordi det nå ble opptil hver enkelt kommune hvordan de skulle drifte skolene. Man fryktet at dette igjen ville føre til store forskjeller på de ulike skolene, noe som har vist seg å stemme veldig bra i ettertid. I Norge ble man inspirert av naboene i øst, og i 2002 overførte Kristin Clemet skolene til kommunene med et pennestrøk, noe som har vist seg å være ødeleggende også for norsk skole. Norske politikere har ikke innrømmet dette enda, men i Sverige begynner man nå å våkne. Leif Lewin har analysert kommunaliseringen av skolene i Sverige på oppdrag fra den svenske regjeringen. Han konkluderer med at reformene har vært et stort feilgrep, som har ført til synkende elevresultater og større forskjeller i skolen. Han er i tillegg kritisk til at kommunene har ønsket å fjerne de sentrale bestemmelsene om lærernes arbeidstid og tidsbruk.

I Norge vet vi at kommunene ikke på langt nær har de samme politiske musklene som staten, og resultatet er at man sparer og kutter på elevenes utdanning. I skolene i dag har vi derfor ikke akkurat store driftsbudsjetter å forholde oss til. KS som nå har overtatt forhandlingsansvaret for lærerne, har derfor sparing høyest på agendaen. Det hjelper ikke at rikspolitikerne har fagre løfter når det er KS som sitter på pengesekken, og i tillegg sitter på arbeidsgiversida i forhandlingene. Dette innebærer at alle lovnader om hevet status, fleksibilitet, lønn og videreutdanning ikke alltid er like gjennomførbare. Rikspolitikerne lover, men kan gjemme seg bak KS, som ikke er i stand til å levere på disse lovnadene. Dette årets arbeidstids- og  lønnsforhandlinger har demonstrert akkurat dette.

Friskoler og fritt skolevalg

Fra 1991- 1994 innfører Sverige tre store reformer. Friskolereformen i 1992 gjør at det blir lettere å starte og å drive nye skoler. Enkelte nye skoleforetak starter dermed flere skoler samtidig. Man mener at friskoler gir høyere kvalitet både i de private skolene og i den offentlige skolen. Dette vil jo selvfølgelig avhenge av elevmassen som blir igjen i de offentlige skolene. Om man tar ut de beste elevene og de beste lærerne fra den offentlige skolen, vil dette selvfølgelig ha noe å si for kvaliteten.

Fritt skolevalg i 1993  gjør at elever og foreldre får velge helt fritt hvilken kommunal eller friskole de skal gå på uansett hvor den ligger. Idéen er at alle elever skal få samme sjansen til å gå på en god skole. Foreldrene kan nemlig nå få velge den skolen de ønsker for sine barn. Problemet er at dette har ført til en viss sortering av elever ut fra sosial og økonomisk bakgrunn. De som kommer fra høyt utdannete familier søker sammen, og velger å gå i friskoler. De mindre studiemotiverte elevene blir igjen i den offentlige skolen. Forskningen viser at blandede klasser øker resultatene for både de sterkeste og de svakeste elevene.  Dette betyr at egentlig taper alle elevene på denne ordningen. De sterkeste elevene vil hjelpe de svakere å strekke seg, og dette gir også gevinster for de sterke elevene som får veldig mye igjen for dette samarbeidet  Det er faktisk slik at å lære bort noe til andre er den aller mest effektive måten og selv lære noe på. Derfor er det ikke slik at man nødvendigvis får den beste skolen ved å samle alle de beste elevene på denne. Man får derimot heller ikke spesielt gode resultater ved å samle de svakeste elevene på et sted. Disse trenger forbilder de kan se opp til. Det vil man ha i klasser med der man blander faglig sterke og mindre sterke elever. Ergo er en god offentlig skole en «vinn-vinn-situasjon» etter min mening. I Norge har vi enda ikke etablert like mange friskoler som i Sverige, men Høyre og FRP ønsker å etablere flere slike. Høyre skriver på sine nettsider at: «Bare 2.2 prosent av grunnskoleelevene i Norge går i friskoler. Dersom alle plasser det ble søkt om under den forrige regjeringen hadde blitt godkjent og startet opp, så hadde andelen friskoleelever vært 3.1 prosent. I den videregående skolen er tallet ca. 6 prosent, og Norge har samlet en svært liten andel friskoler sammenlignet med andre land. I Sverige går 8 prosent av grunnskoleelevene i friskoler, i Danmark går 22 prosent av elevene i friskoler, mens gjennomsnittet i hele OECD er 10.5 prosent. I Sverige skriver sosialdemokraterna på sine hjemmesider at: «Möjligheten att kunna välja skola är värdefull och de fristående skolorna har en naturlig plats i utbildningsutbudet». Her har dagens regjering mye å lære.» Ser man på erfaringene fra Sverige, så kan man undres over om flere private aktører er det skolen trenger for å bli bedre. Hever man blikket og ser til Finland, så er jo de eksempelet på et land som har svært gode resultater i skolen helt uten å ty til private skoler.

I Sverige har man fått en reform som omhandler skolepenger der pengene skal følge eleven. Dette fører til et såkalt skolemarked der skolene konkurrerer om elevene. De store private foretakene tjener etter hvert masse penger på skolen, når skolene nå blir drevet som aksjeselskaper. Dette kombinert med fritt skolevalg fører til en del trøbbel. Flere skoler har  etter hvert blitt nedlagt. Problemet med dette er at det i mange tilfeller i Sverige ikke i utgangspunktet var kvaliteten på skolen som førte til at den ble nedlagt, men at mange av ulike årsaker valgte en annen skole. Skoler som da får få elever blir fort såkalte B- skoler, og vil i tillegg til å få lite penger til drift av skolene og så etter hvert begynne å slite med resultatene, som følge av at de elevene som går der, blir de som ikke har råd til å velge andre skoler. Dette fører også fort til at skoler som av ulike årsaker får et litt dårlig rykte, også risikerer å bli nedlagt. Nedleggelsen trenger ikke å ha noe med kvaliteten på lærerne å gjøre heller. I en slik situasjon vil elevene som går på den nedlagte skolen faktisk måtte bytte skole, med de utfordringene dette fører med seg. Også dette er det flere eksempler på i Sverige. Om man utvider denne ordningen i Norge er jeg redd for at man fort kan få svenske tilstander her også. Hva gjør man da med elevene den dagen skolen får så lite driftsmidler at den må stenge? En ting er at elevene må inn på nye skoler, men de blir kanskje splittet fra vennene sine som får plass på en annen skole. Hvor gunstig er dette? Faren for såkalte A og B- skoler er en av grunnene til at de finske utdanningsmyndighetene ikke offentliggjør resultater på nasjonale prøver for eksempel.

Når kvaliteten på skolene blir så ulik, spiller man ikke da et høyt spill med elevenes utdannelse og videre muligheter i livet?

Endringer av lærernes arbeidstid

I Danmark tapte lærerne kampen om arbeidstidsordningen etter en langvarig konflikt i fjor. Dette resulterte i en lockout, der arbeidsgiverne stengte lærerne ute av skolen. Lærerne måtte finne seg i en ny arbeidstidsordning som man øgså ønsker å innføre i Norge. I Danmark sier man allerede nå at de kan se at lærerne er stresset og har for lite tid til å gjøre jobben sin. Dette har ført til at flere lærere sier opp og antall søknader til lærerskolene har falt. I tillegg er det mange lærere som velger å førtidspensjonere seg eller bytter til annet arbeid. Endringene har også påvirket foreldre og arbeidsgivere, som er rasende for at de nå må ta fri i arbeidstida for å kunne møte læreren.

I Norge ønsker nå politikerne å endre lærernes arbeidstid, til protester fra lærerne og advarsler fra våre naboland. Både Danmark og Sverige har forsøkt dette, uten hell. Danske og svenske lærere roper høyt om problemene de nye arbeidstidsbestemmelsene har ført til. Deriblant Rikke Pedersen som er en dansk lærer som var på de danske TV2 Nyhetene og forklarte hvordan hun ikke lenger har tid til å forberede seg til undervisningen. Fra Sverige hører vi også om lærere som ikke har tid til å gjøre jobben sin.  Det er akkurat dette lærerorganisasjonene og de fleste norske lærere er redde for. At vi mister tida til å planlegge god undervisning og veiledning for våre elever. Det er derfor betimelig å reise spørsmålet om hvem det er som bedriver den virkelige «harryhandelen», norske forbrukere på jakt etter billig kjøtt, eller norske politikere på jakt etter billige, politiske løsninger?

Dette er bare noen av reformene som er gjennomført i skolene i våre naboland og noen også i Norge. Mange i Sverige og Danmark mener at det er dette reformjaget som er selve grunnen til at resultatene i skolene deres har sunket. Hva hjelper det med endringer og reformer, når det ikke er de riktige endringene og reformene som vedtas? Nå må vi stoppe denne politiske «Harryhandelen» og begynne å satse på skolene, i stedet for å importere dårlige løsninger fra våre naboland! I dag er det kommunale «hobbypolitikere» som bestemmer skolepolitikken. Men for å ta riktige beslutninger, trenger man kanskje rett kompetanse? Man bør vite hva man gjør og hvorfor. Mange kommuner ser på skoleloven som en visjon mer enn mål som må oppfylles.  Ansvaret for grunnskolene må igjen føres tilbake til staten, og de politiske løftene må følges opp med penger, slik at norske elever får den skolen de fortjener. Det går ikke an å spare seg til en god skole! Så det så!