Feberfantasier og idrett
Det er ingen spøk å være angrepet av feber. Spesielt ikke den feberen som følger med en skikkelig manneinfluensa. For dere som ikke har opplevd denne tilstanden kan jeg bare fortelle at den angriper raskt og hardt, og levner de stakkars ofrene uten særlig evne til kritisk refleksjon. Fantasiene er livlige, ja mange ganger nesten virkelighetsfjerne. Jeg undrer meg på om det har blitt influensasesong, og om en del idrettstopper og politikere har blitt rammet. Nå drømmes det nemlig om vi skal ha en milliardfest i Oslo i 2022, samtidig som at kommuneøkonomien halter, idrettsanleggene forfaller, idrettshallene rundt om i landet knapt holdes åpne og bassengene er frie for vann. I tillegg er det vel heller ikke så lenge siden at man bestemte seg for å ikke satse på et OL i Tromsø.
Samtidig med at man sliter med gjeld og må spare penger i kommuneøkonomien, ønsker man altså et OL i Oslo i 2022. Det snakkes varmt om at OL vil skape varige verdier. Disse verdiene vil være i form av studentboliger, omsorgsboliger, idrettsanlegg og kollektivtrafikk. Alt dette for den nette sum av 21 milliarder kroner. Etter å ha tatt kostnandene ned sier idrettstoppene Børre Rognlien og Inge Andersen at hele arrangementet anslagsvis vil koste mellom 35-50 milliarder kroner. Men så må man kanskje ta høyde for noen budsjettoverskridelser da. Det er visst helt vanlig i OL- kretser. Dette snakkes det ikke så mye om.
De snakker også så fint om å utfordre det OL har blitt. IOC vil gi verden et norsk OL. Med pølser og vafler. Norsk idrett tar nå til orde for å vise at man ikke trenger å bruke svimlende summer på OL, slik man gjorde i Sotsji for eksempel. Det er jo en fin holdning det. Problemet slik jeg ser det, er imidlertid at 35 milliarder kroner allerede er svimlende mye penger. Det blir for eksempel mye vaffelrøre til dugnaden i det lokale idrettslaget for 35 milliarder kroner. Tenk på hvor mange idrettsanlegg vi kunne fått i hele landet for den samme summen. Vi kunne helt sikkert også fått til en kombinert løsning, der vi fikk både idrettsanlegg og vafler!
Hvis ønsket om å bygge idrettsanlegg er så stort i Norges Idrettsforbund som de hevder nå, hvorfor må vi da arrangere OL? Er vi sikre på at dette er den beste måten å sørge for god etterbruk på? Er OL i Oslo den beste løsningen vi har for å få barn og unge til å satse på idrett rundt omkring i resten av landet? Hva gagner det disse at vi bruker 35 milliarder på anlegg og infrastruktur på østlandet? Vi har allerede underdekning på svømmehaller, ishaller og fotballbaner i Norge. Vi har jo ikke en gang råd til å vedlikeholde tråkkemaskiner, eller til å ha folk til å kjøre disse slik at vi kan holde skiløypene åpne om vinteren! Tenk det! Skiløypene må holdes åpne på dugnad i langrennssportens hjemland.
Et OL vil gå på bekostning av breddeidretten, selv om vi helt sikkert vil inspirere mange barn til å starte med idrett også. Problemet er bare at de inspirerte barna blir så skuffet når de møter stengte idrettsanlegg og svømmehaller uten vann når OL- festen har lagt seg. Man satser nemlig ikke på idretten ved å invitere til en fjorten dagers fest til milliarder av kroner. Hva med å virkelig satse på idretten? Slik situasjonen er nå, så stenger vi anlegg på grunn av kommuneøkonomien. Hva med å benytte noen av disse milliardene til å sørge for drift og vedlikehold av de anleggene vi har? Vi ville helt sikkert også kunne brukt en del av de 35 milliardene på å bygge nye ballbinger, skiløyper, alpinbakker, hoppbakker og flerbrukshaller for barn og ungdom i hele landet.
Nei, nå må politikerne og idrettstoppene pøse på med Ibux og Paracet slik at feberfantasiene går over. OL kan vi arrangere når kommunene ikke lenger går i dundrende underskudd!
