Ytringer fra Lykketreffet

Alle elevene i den norske skolen fortjener å få en drømmelærer sa vel statsminister Erna Solberg i valgkampen. Hun trakk til og med frem sin egen drømmelærer fra 5. klasse, Ola Rønning, fordi han så elevene, hadde engasjement og positiv autoritet og likte å gi oss faglige utfordringer fortsatte hun. Han høres ut som en flink lærer, og det er mange av disse.
Til tross for at landet har mange slike lærere, kan jeg fortelle deg en ting, Erna: Om KS fortsetter korstoget sitt mot landets lærere, ved å rasere arbeidstidsordningene og sørge for at vi blir akterutseilt i lønnsutviklingen, så sitter du snart igjen med bare drømmelærere. Med dette mener jeg lærere som kun eksisterer i drømmene dine, for resten av lærerstanden kommer gradvis til å forsvinne ut i andre yrker.
For en del mennesker er ferier og fritid det første de tenker på når de tenker på læreryrket. Dessverre har ikke disse personene noen reell forståelse av hva det innebærer å være lærer. Mange misunner oss lærere «all denne fritiden», men jeg lurer på om de samme misunner oss vår 43 timer lange arbeidsuke? Ikke at vi klager over den, for den er viktig for at vi skal få gjort jobben vår.
Til tross for at vi skal arbeide disse tilmålte timene i uka, så er ganske mange av oss lærere nødt til å fortsette arbeidet også utover dette. Det er nemlig mange oppgaver som skal løses utenom tida i klasserommet og helst innenfor disse 43 timene. Hver eneste undervisningstime skal planlegges, undervisningen skal dessuten tilpasses den enkelte, hver elev skal få nok oppfølging, krav til dokumentasjon skal sikres, telefoner og mailer skal besvares, skoleutviklingsarbeidet skal ivaretas, foreldremøter og elev- og foreldresamtaler skal gjennomføres. I tillegg skal vi jo være fleksible overfor arbeidsgiver gjennom å ta vikartimer når vi egentlig har planleggingstid, og dermed ta enda mer av arbeidet med oss hjem etter arbeidsdagens slutt. For det er faktisk slik at jeg ikke får igjen den timen jeg mister til planlegging, når jeg må ha en vikartime eller en oppfølgingssamtale med et mobbeoffer eller mobberen, eller må snakke med foreldre om den faglige og sosiale utviklingen til barnet deres.
Det er heller ikke slik at vi lærere er maskiner som kan skrus av når klokka er 15.30 og bare gå hjem uten å ofre elevene våre en tanke. Vi bryr oss nemlig om elevene våre. Noen ganger får vi også telefoner fra foreldre med spørsmål om skoledagen, med bekymringer omkring barnets utvikling eller kanskje viktige beskjeder om sykdom, dødsfall i nær familie og andre viktige hendelser i barnets liv som kan ha påvirkning på den kommende skoledagen deres. Skal jeg avvise disse samtalene på grunn av at de kommer etter klokka 15.30? Kanskje KS vil gi meg en timesats jeg kan skrive opp i slike tilfeller?
Det er nærmest blitt en prinsippsak for KS og andre at lærerne må ha en tydelig arbeidstid, slik at vi sikrer at vi arbeider like mye som vanlige folk. Sannheten er vel den, at jeg arbeider mye lengre enn dette. KS sin trang til å ha meg på jobb mellom klokka 08.00-15.30 hver dag, som «alle andre», gir meg mye mindre fleksibilitet i arbeidet. Det hender faktisk at jeg kan tenke meg å ta med meg arbeid hjem for retting for eksempel. Det kan noen ganger være enklere å få til dette i fred og ro hjemme, enn inne på et trangt arbeidsrom med ni andre etter en lang arbeidsdag. Jeg kan forsikre alle om at jeg på ingen måte lurer til meg mer fritid gjennom og av og til gå tidligere hjem, da jeg faktisk må gjøre det samme arbeidet hjemme. Men denne muligheten til å få et slikt avbrekk i arbeidsdagen, gjør at jeg etter noen timer pause faktisk kommer på gode pedagogiske opplegg jeg kan benytte, og hiver meg da over noen ekstra økter med planlegging for å få satt disse idéene ut i livet. Det hender faktisk at idéene kommer frem når man leser en bok, ser film, lytter på musikk eller rett og slett gjør noe helt annet enn å «sitte på kontoret». Jeg er usikker på om motivasjonen og energien er den samme, når jeg skal komme på disse oppleggene mellom undervisningslutt og klokka 15.30. Da kan det hende kreativiteten har fått seg en knekk, etter en lang dag i klasserommet.
Jeg har lest at i Norge i dag, så er realiteten den at en av fire utdannede lærere ikke arbeider i skolen! Jeg tror ikke disse tallene blir noe penere med årene om denne utviklingen fortsetter og KS får det som de vil. Tvert i mot! Når vi i tillegg vet at det i følge en helt fersk rapport fra Kunnskapsdepartementet (19.03.2014) trengs 65 000 nye lærere i løpet av de neste 16 årene, så er jeg alvorlig bekymret for norsk skole.
Hvis KS og Erna i tillegg ser til vårt naboland Danmark, der søsterorganisasjonen til KS, det danske KL, fikk trumfet i gjennom et tilsvarende opplegg som det KS ønsker å få til i Norge, vil de se at søkningen til dansk lærerutdanning etter dette har sunket med hele 14% – samtidig som 68% av de nåværende lærerne vurderer å finne seg ny jobb. Her kan KS og Erna se hva som venter dem om de ikke snur. Er dette å satse på skolen, Erna? Er dette forenlig med målet om verdens beste skole? Tror man virkelig at man får opp rekrutteringen til læreryrket gjennom en rasering av arbeidstidsavtalen og ved å la lærerne henge etter hva lønnsutvikling angår? Hvor tror du drømmelæreren din tar vegen nå, Erna? Ikke inn i skolen i hvert fall. Det er svaret!
Drømmelæreren forblir nok dessverre bare det. En drøm.