Ytringer fra Lykketreffet

Midt i arbeidstidsforhandlingene mellom lærerne og KS, ønsker kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen å rette fokuset mot lærerens rolle som sjef i klasserommet. Dette gjorde han under sitt besøk på Arendalsuka 14.08.2014. Statsminister Erna Solberg fulgte opp under partilederdebatten på TV2 samme dag. Statsministeren trakk fram respekten læreren har i den finske skolen. Det er åpenbart viktig for Høyre å løfte lærerens status og å øke respekten for læreren. Jeg er helt enig i at læreren skal være sjefen i klasserommet og bør respekteres av elevene sine. Jeg stiller meg mer tvilende til om kunnskapsministerens fremgangsmåte er den riktige. Tiltakene som skisseres av kunnskapsministeren, deriblant i VG 14.08.2014, er etter min mening ikke de mest effektive for å oppnå respekt.
La meg først si at jeg støtter forslagene som angår mobiltelefon og pc-er. Jeg har hatt en avtale med mine elever og foreldregruppa i en tidligere klasse, som gjorde at jeg kunne samle inn mobiltelefonene ved skoledagens start og returnere disse på slutten av dagen. Dette var et fint tiltak, som elevene ikke hadde noen problemer med. Etter en stund kom de uoppfordret med telefonene sine til meg om morgenen. Spørsmålet her er vel heller, om elevene i barneskolen i det hele tatt har behov for å ha med seg telefonen på skolen? Jeg mener, om foreldrene trenger å kontakte dem så er det jo bare å ringe til skolen? Når det kommer til spørsmålet om pc-er, så kan jeg se at det kan være nyttig å ha disse med, da skolene gjerne mangler en del slikt utstyr. Jeg er også helt enig i at læreren skal inndra disse om elevene ikke følger pålegg om å legge dette utstyret bort.
Det jeg imidlertid reagerer på, er de andre tiltakene. Vil læreren få mer respekt om man låser elevene ute fra undervisningen? Dette synes jeg er et meget unødvendig tiltak. Om konsekvensen for en elev som kommer for seint til timen skal være å miste undervisning, så sender man vel heller et signal om at undervisningen ikke er så viktig? Hvordan skal man da sørge for at eleven får tatt igjen det tapte? Hvorfor skal eleven i tillegg trenge å melde seg for administrasjonen før han kan få undervisning? Dette sørger jo bare for at eleven mister enda mer fagkunnskap? Vil læreren få respekt på denne måten? Er det i så tilfelle den type respekt en person er ute etter å få?
Nei, jeg skal fortelle kunnskapsministeren hvordan læreren oppnår respekt fra elevene. Å få en persons respekt, enten man er politiker, lærer eller noe annet, er ikke noe man kan forlange. Dermed kan heller ikke Regjeringen, etter min mening, vedta at lærerne skal få mer respekt i klasserommene. Jeg har selv vært lærer i seks år, jeg har vært lagfører og nestkommanderende på troppsnivå i Heimevernet, der jeg nå er troppsjef. Jeg vil hevde, basert på mine erfaringer, at respekt må fortjenes. Uansett om man leder en personalgruppe, en tropp eller en klasse. Læreren må dermed oppnå respekt fra elevene, gjennom den jobben hun eller han gjør daglig. Derfor er jeg uenig i en del av kunnskapsministerens tiltak for å øke respekten fra læreren.
Læreren får respekt gjennom å ha gode relasjoner til elevene sine. Dette betyr at læreren må kjenne dem. Han må vite hva hver enkelt elev er god til og han må vite hva eleven strever med, både faglig og sosialt. Læreren må ha tillitt til, og tillitt fra, elevene sine. Tillitt oppnås gjennom trygghet. Dette betyr at elevene må være trygge på at læreren ønsker elevenes beste. Elevene må vite at de kan komme til læreren om det er noe som er vanskelig, enten dette er faglig, sosialt i klassen eller i familien. I tillegg må læreren være tydelig på hva han krever og forventer av elevene. Det skal være tydelige regler i klasserommet, men dette bør helst være positive regler og forventninger. Læreren får mer respekt gjennom å vise elevene at han bryr seg, at han liker dem og at han tror de klarer å løse forventningene og de faglige utfordringene han gir dem, enn gjennom å presentere dem for en liste med ting de ikke får lov til med tilhørende sanksjoner. Dette er en respekt som bygger på tillitt og ikke frykt for konsekvenser. Da blir læreren, på en helt naturlig måte, sjefen i klasserommet.