Ytringer fra Lykketreffet

I dagens samfunn er det ufattelig enkelt å spre nyheter og hendelser man opplever, ikke minst via Facebook og andre sosiale medier. Stort sett er dette
en veldig positiv ting. I de aller fleste tilfellene deler gjerne privatpersoner de hyggelige opplevelsene sine med omverden. Vi forteller om kjøp av hus og leiligheter,
ferieopplevelser, været er jo alltid en klassiker, og slik får andre kjente og mindre kjente innblikk i våre liv. Dette er som regel både hyggelig og ufarlig,
om man ser bort fra det faktum at å annonsere når man forlater hjemmene sine offentlig, kanskje ikke er så heldig med tanke på en del omreisende innbruddsbander som
visstnok dukker opp med ujevne mellomrom. De aller fleste virker allikevel å ha en noenlunde grei forståelse for hva som kan deles, og også hva som kanskje ikke bør deles
i offentlige fora.

For en ukes tid siden var det imidlertid en hendelse i Drammen som fikk meg til å tenke over akkurat dette. Jeg leste nemlig en sak fra Drammens Tidende i Nettavisen, der de
skrev om en episode der vanlige folk som deg og meg, plutselig ble nyhetsformidlere på en både tragisk og trist måte etter min mening. På stedet der en
psykisk syk mann sitter i et vindu i femtende etasje på ei bygning, og vurderer om han skal hoppe ut eller ikke, samler det seg skuelystne mennesker nedenfor. Jeg kan forstå
at de forbipasserende i en slik situasjon blir nysgjerrige på hva som foregår. Det jeg sliter med å begripe, er atferden til enkelte av de skuelystne. Midt i denne tragiske situasjonen der en
mann altså vurderer å ta sitt eget liv, står voksne mennesker og ser på ham. Ved siden av seg og rundt dem står det flere barn. Noen sitter i barnevogn, mens andre står med vidåpne øyne
og betrakter denne tragiske hendelsen. Man kan jo bare undre seg over hva barna forstår og tenker om hele situasjonen. Det er også legitimt å reflektere over hva disse voksne menneskene egentlig forstår av settingen? Uansett, er det i mine øyne, svært betenkelig at disse foreldrene ikke en gang fjerner barna sine fra noe slikt. Hvor er så de andre voksne? De har også et ansvar her. Hva er logikken bak å la barn være vitner til et mulig selvmordsforsøk? Hvorfor skal barna få se et menneskes lidelse på så nært hold?

Som om dette ikke var nok, forteller Drammens Tidende om hendelser som allikevel sjokkerer meg enda mer. For hva er det denne mannen mottar av medmenneskelighet fra denne
«mobben» som har samlet seg nedenfor ham? Hører han ytringer som forsøker å hindre ham fra å hoppe? Viser dette publikumet forståelse for at han
befinner seg i vanskelig situasjon? Svaret er dessverre like avskyelig som det er skremmende. Nedenfor denne personen, som åpenbart har psykiske problemer, står det mennesker i alle aldre. Og hva gjør de? Mange retter mobiltelefonene sine mot mannen, og filmer det som kan bli hans
siste minutter i live. Flere deler videoene og bildene på sosiale medier, med titler som «Ikke alle tåler varmen». Og noen, enda mer tankeløse voksne, gir smarttelefonene sine og
fotoapparatene til sine barn, slik at barna selv kan få zoomet inn og foreviget opplevelsen gjennom et bilde. En av de voksne, roper til og med: «Kom igjen- hopp da!» til den
stakkars mannen i vinduet. Dette er jo både vanvittig og fullstendig hårreisende på en gang!

Nå endte heldigvis denne saken godt. Mannen ble etter hvert tatt hånd om av helsepersonell. Allikevel reiser den så mange alvorlige spørsmål når det kommer til deling av
bilder, videoer og andre filer på nettet. Den reiser spørsmål når det dreier seg om voksnes rolle overfor barn. I tillegg undrer jeg meg over om vi nå er del av et samfunn
som er så kaldt, at vi ikke engang bryr oss om å forsøke å ta vare på menneskene rundt oss. Med unntak av helsepersonellet, var det ikke mange som brydde seg om ham som
hadde det så tragisk at han ville hoppe. Det er også minst like betenkelig at det heller ikke var mange som brydde seg om de barna, som i denne situasjonen, kunne risikert å
oppleve en hendelse det sannsynligvis ikke ville være så enkelt å komme over. Hva om personen virkelig hoppet, og deiset i bakken rett foran dem tenker nå jeg…?

Når et selvmordsforsøk blir underholdning er det grunn til å stille noen spørsmål. Hvor er det blitt av medmenneskeligheten? Har følelsene, empatien, de sosiale antennene, fornuften og den alminnelige intelligensen dødd ut med den digitale utviklingen?
Om dette er tilfelle; hvilket samfunn er det da vi etterlater til de kommende generasjoner?

Jeg er svært betenkt!

Vi har snart hatt ett år med blåblått styre, og det har man merket i dagens skole. Dessverre har vi vel ikke merket det helt på den måten mange kanskje hadde trodd og håpet. Med skolepartiet Høyre i regjeringslokalene, ble vi lovet lærerløft og skolesatsing med læreren i sentrum. Læreren var den viktigste faktoren for suksess i norsk skole ble det sagt, og dette er selvfølgelig alle enige om. Det er dessverre derfor med litt forundring og ganske stor skuffelse, jeg konstaterer at det er brudd i forhandlingene mellom lærerne og KS. Det virker som at Regjeringens satsing på skolen og lærerne, ikke har blitt kommunisert ned til kommunene. Utrolig nok, med tanke på Statsminister Solbergs mange løfter i valgkampen og Høyre og Fremskrittspartiets politiske plattform.

I den politiske plattformen utarbeidet på Sundvollen datert 7. oktober 2013 legger regjeringen fram, det jeg forstår som, grunnmuren i deres i felles politikk. Allerede i verdigrunnlaget blir skolepolitikken nevnt. Politikken skal bygges på respekt for kunnskap. Det skal satses på kunnskap og kompetanse for å styrke velferdsordningene og gjøre arbeidsplassene tryggere. Satsing på kunnskap er viktig og flott det. Men er det satsing på kunnskap å sørge for at kommunene må kutte titalls millioner i skolebudsjettene sine? Er det satsing på kunnskap å legge ned skoler, slik at elevene blir tvunget inn i større enheter, med større klasser og mindre lærertetthet per elev?

«Ingenting betyr mer for elevenes læring enn læreren» står det videre i denne plattformen. Dette er å sette fokus på viktigheten av lærerens arbeid i klasserommet. Dette er som musikk i ørene på landets lærere. Vi lærere vet nemlig at om vi kan bruke mer tid sammen med hver elev og om vi kan bruke god tid på å planlegge vår undervisning og tilpasse våre opplegg, så vil dette gi gode læringsresultater blant elevene i andre enden. Gevinsten er stor om lærerne får tid til å gjøre jobben sin. Dessverre er ikke planlegging av gode tilpassa opplegg formålet med å endre lærernes arbeidstid.  Mangelen på lærere i Norge stor, og vil dessverre også bare øke med årene. Vi vet at det i følge en helt fersk rapport fra Kunnskapsdepartementet (19.03.2014) trengs 65 000 nye lærere i løpet av de neste 16 årene. Derfor er det helt andre motiver som ligger bak endringen i lærernes arbeidstid. Ved å innføre en ny avtale, der læreren får mer bundet tid på skolen, kan kommunene dermed spare penger på vikarer i skolen, gjennom å la lærerne nå ta disse vikartimene i sin nye ordinære arbeidstid. Her blir det ingen overtidsbetaling, til tross for at lærerne da mister de relativt få timene de allerede nå har innenfor arbeidsdagen, til å drive planlegging, elevsamtaler, foreldresamtaler og annet kontorarbeid som for eksempel oppfølging av enkeltelever, kontakt med hjemmet, sikre dokumentasjon av elevenes læring og utvikling, samarbeid med kolleger og ikke minst sørge for å holde seg faglig oppdatert. Det er jo ikke så viktig å sikre lærerne tid til å tilegne seg ny kunnskap og utvikle og evaluere undervisningen sin. Dette fører da til at flere av lærernes oppgaver må gjøres utenom ordinær arbeidstid. Jeg har ikke engang nevnt retting av elevarbeider. Hvordan er dette å satse på læreren?

Videre ønsker regjeringen å gjennomføre et lærerløft. «Visjonen er å gjøre yrket så attraktivt at de beste kandidatene søker seg til læreryrket». Lærerne loves «kompetanseheving, nye karriereveier og en bedre grunnopplæring (…) for å gjøre læreryrket mer utfordrende og mer givende». Ja, det må være liten tvil om at læreryrket er mer utfordrende. I tillegg til de ovennevnte oppgaver, blir stadig mer av hjelpeinstansenes oppgaver som PPT og BUP lagt til lærerne. Før elevene får hjelp gjennom disse instansene, må nemlig lærerne gjennomføre flere og flere tester som før ble gjennomført av personer i nettopp PPT og BUP. Disse er nå så overarbeidet, og ventetida for å få en elev vurdert av disse så lang, at lærerne også gjør mye av grunnarbeidet deres. Det kan ta år før elever får hjelp av disse overarbeidete instansene. Dette stjeler utvilsomt tid fra lærernes planlegging og mulighet til å gjennomføre godt planlagte, gode og inspirerende undervisningsopplegg i klasserommet for eksempel. Er dette å skape verdens beste skole? Er dette å satse på lærerne? Er dette å gjøre læreryrket mer attraktivt?
I Høyres program står det også at de vil arbeide for «en enklere hverdag for folk flest». «Mindre byråkrati vil føre til at eksempelvis lærere og sykepleiere får mer tid til elever og pasienter». Vi ser ikke mye til dette minkende byråkratiet i dagens skole. Tvert i mot. Fører dette til at læreryrket blir mer givende slik Høyre ønsker? Svaret på dette er dessverre også nei.

Regjeringen fortsetter i avsnittet om arbeidsliv, med at mange arbeidstakere ønsker mer fleksibilitet som gjør det enklere å kombinere jobb og privatliv. Lærerne opplever i dag at vi har fleksibilitet. Hvorfor skal da KS tilby oss en avtale som fratar oss denne fleksibiliteten som man gjerne ønsker å innføre i andre deler av arbeidslivet? Dette er nærmest et mysterium. Har lærerne for mye fleksibilitet? På hvilken måte har vi i så tilfelle dette? Vi har da en klar arbeidsavtale i dag også. Jeg vet når jeg skal begynne på jobb om morgenen, og i min arbeidsavtale står det også når min arbeidsdag er slutt.  Nå er det slik at min arbeidsdag svært sjelden er slutt i henhold til avtalen. Jeg har nemlig arbeid å gjøre utover disse timene jeg skal være på jobb i dag. Dette medfører at jeg må ta med meg arbeid hjem, men jeg må uansett få dette arbeidet gjort. Jeg kan ikke bare la det bli liggende heller, for det er å avle mer arbeid dagen etterpå. Allikevel er denne fleksibiliteten med på å gjøre at jeg noen dager og kvelder bruker mye tid på arbeidet, mens jeg andre dager som for eksempel en fredag, slipper å ha like mye å gjøre. Dette kan jeg regulere selv. Er ikke det fleksibilitet da? Hvorfor skal KS fjerne denne fleksibiliteten? Jeg må jo få legge til at denne fleksibiliteten også rett som det er, gjør at jeg og mine kolleger bruker mang en søndagskveld på jobb. Men slik er læreryrkets egenart. Alle yrker er forskjellige. Å tro at lærerne er ferdige med sitt arbeid klokka 15.30 om ettermiddagen er ren utopi. Å fjerne denne fleksibiliteten fra læreryrket, er også stikk i strid med regjeringens program.

Under avsnittet om kommunalpolitikk står det at «Regjeringen ønsker sterke kommuner for fremtiden». De vil flytte makt og ansvar til kommunene. Dette er vel sannsynligvis en av grunnene til at KS har forhandlingsansvaret med blant annet lærerne. Videre står det: «For at kommunene skal kunne ivareta sine oppgaver, er det nødvendig med en robust, forutsigbar og god kommuneøkonomi». Har regjeringen lest sin egen plattform? Det kuttes i kommunalbudsjettene hvert eneste år. Hver gang står skoler i fare for legges ned. Hvert år forsvinner det flere undervisningsstillinger fra skolene. Hvor blir det av skolesatsingen, Høyre? Har ikke dere det overordnete ansvaret for kommunenes politikk som et ansvarlig regjeringsparti? Det kan da umulig bare være kommunesammenslåing som er løsningen her? Det hjelper vel lite at to blakke kommuner slår seg sammen, og må løse enda større utfordringer?

Det er derfor med tungt sinn jeg innser at lærersatsinga som ble lovet, ikke blir noe av. Vi ble lovet økt lønn og status, men det hjelper vel ikke når vi ikke får lov til å gjøre jobben vår så godt som vi ønsker. Utsiktene til lønnsøkning spises også opp av den nye arbeidstidsavtalen. Det var i det hele ikke mye lønnsøkning som var foreslått. Regjeringa ønsket at dyktige lærere skulle fortsette å undervise. Nå ser vi eksempler på det motsatte. Flere dyktige lærere slutter i yrket de elsker, fordi de ikke kjenner det igjen fra da de først startet. Andre vurderer karriereskifter som resultat av dagens politikk. Er dette lærersatsing? Er dette å vise lærerne og samfunnet at «lærerne er skolens viktigste ressurs?» som det står i plattformen fra de blå-blå? Er dette med på å sørge for rekruttering til, i mine øyne, verdens mest fantastiske og givende yrke? Dessverre er vel svaret på disse spørsmålene det samme. Det er nei!

Nå er tida inne for å faktisk begynne å satse på skolen. Skolepartiet Høyre kan jo starte med å holde løftene sine og endre dagens politikk!

Alle elevene i den norske skolen fortjener å få en drømmelærer sa vel statsminister Erna Solberg i valgkampen. Hun trakk til og med frem sin egen drømmelærer fra 5. klasse, Ola Rønning, fordi han så elevene, hadde engasjement og positiv autoritet og likte å gi oss faglige utfordringer fortsatte hun. Han høres ut som en flink lærer, og det er mange av disse.
Til tross for at landet har mange slike lærere, kan jeg fortelle deg en ting, Erna: Om KS fortsetter korstoget sitt mot landets lærere, ved å rasere arbeidstidsordningene og sørge for at vi blir akterutseilt i lønnsutviklingen, så sitter du snart igjen med bare drømmelærere. Med dette mener jeg lærere som kun eksisterer i drømmene dine, for resten av lærerstanden kommer gradvis til å forsvinne ut i andre yrker.
For en del mennesker er ferier og fritid det første de tenker på når de tenker på læreryrket. Dessverre har ikke disse personene noen reell forståelse av hva det innebærer å være lærer. Mange misunner oss lærere «all denne fritiden», men jeg lurer på om de samme misunner oss vår 43 timer lange arbeidsuke? Ikke at vi klager over den, for den er viktig for at vi skal få gjort jobben vår.
Til tross for at vi skal arbeide disse tilmålte timene i uka, så er ganske mange av oss lærere nødt til å fortsette arbeidet også utover dette. Det er nemlig mange oppgaver som skal løses utenom tida i klasserommet og helst innenfor disse 43 timene. Hver eneste undervisningstime skal planlegges, undervisningen skal dessuten tilpasses den enkelte, hver elev skal få nok oppfølging, krav til dokumentasjon skal sikres, telefoner og mailer skal besvares, skoleutviklingsarbeidet skal ivaretas, foreldremøter og elev- og foreldresamtaler skal gjennomføres. I tillegg skal vi jo være fleksible overfor arbeidsgiver gjennom å ta vikartimer når vi egentlig har planleggingstid, og dermed ta enda mer av arbeidet med oss hjem etter arbeidsdagens slutt. For det er faktisk slik at jeg ikke får igjen den timen jeg mister til planlegging, når jeg må ha en vikartime eller en oppfølgingssamtale med et mobbeoffer eller mobberen, eller må snakke med foreldre om den faglige og sosiale utviklingen til barnet deres.
Det er heller ikke slik at vi lærere er maskiner som kan skrus av når klokka er 15.30 og bare gå hjem uten å ofre elevene våre en tanke. Vi bryr oss nemlig om elevene våre. Noen ganger får vi også telefoner fra foreldre med spørsmål om skoledagen, med bekymringer omkring barnets utvikling eller kanskje viktige beskjeder om sykdom, dødsfall i nær familie og andre viktige hendelser i barnets liv som kan ha påvirkning på den kommende skoledagen deres. Skal jeg avvise disse samtalene på grunn av at de kommer etter klokka 15.30? Kanskje KS vil gi meg en timesats jeg kan skrive opp i slike tilfeller?
Det er nærmest blitt en prinsippsak for KS og andre at lærerne må ha en tydelig arbeidstid, slik at vi sikrer at vi arbeider like mye som vanlige folk. Sannheten er vel den, at jeg arbeider mye lengre enn dette. KS sin trang til å ha meg på jobb mellom klokka 08.00-15.30 hver dag, som «alle andre», gir meg mye mindre fleksibilitet i arbeidet. Det hender faktisk at jeg kan tenke meg å ta med meg arbeid hjem for retting for eksempel. Det kan noen ganger være enklere å få til dette i fred og ro hjemme, enn inne på et trangt arbeidsrom med ni andre etter en lang arbeidsdag. Jeg kan forsikre alle om at jeg på ingen måte lurer til meg mer fritid gjennom og av og til gå tidligere hjem, da jeg faktisk må gjøre det samme arbeidet hjemme. Men denne muligheten til å få et slikt avbrekk i arbeidsdagen, gjør at jeg etter noen timer pause faktisk kommer på gode pedagogiske opplegg jeg kan benytte, og hiver meg da over noen ekstra økter med planlegging for å få satt disse idéene ut i livet. Det hender faktisk at idéene kommer frem når man leser en bok, ser film, lytter på musikk eller rett og slett gjør noe helt annet enn å «sitte på kontoret». Jeg er usikker på om motivasjonen og energien er den samme, når jeg skal komme på disse oppleggene mellom undervisningslutt og klokka 15.30. Da kan det hende kreativiteten har fått seg en knekk, etter en lang dag i klasserommet.
Jeg har lest at i Norge i dag, så er realiteten den at en av fire utdannede lærere ikke arbeider i skolen! Jeg tror ikke disse tallene blir noe penere med årene om denne utviklingen fortsetter og KS får det som de vil. Tvert i mot! Når vi i tillegg vet at det i følge en helt fersk rapport fra Kunnskapsdepartementet (19.03.2014) trengs 65 000 nye lærere i løpet av de neste 16 årene, så er jeg alvorlig bekymret for norsk skole.
Hvis KS og Erna i tillegg ser til vårt naboland Danmark, der søsterorganisasjonen til KS, det danske KL, fikk trumfet i gjennom et tilsvarende opplegg som det KS ønsker å få til i Norge, vil de se at søkningen til dansk lærerutdanning etter dette har sunket med hele 14% – samtidig som 68% av de nåværende lærerne vurderer å finne seg ny jobb. Her kan KS og Erna se hva som venter dem om de ikke snur. Er dette å satse på skolen, Erna? Er dette forenlig med målet om verdens beste skole? Tror man virkelig at man får opp rekrutteringen til læreryrket gjennom en rasering av arbeidstidsavtalen og ved å la lærerne henge etter hva lønnsutvikling angår? Hvor tror du drømmelæreren din tar vegen nå, Erna? Ikke inn i skolen i hvert fall. Det er svaret!
Drømmelæreren forblir nok dessverre bare det. En drøm.