Kom igjen! Hopp da!
I dagens samfunn er det ufattelig enkelt å spre nyheter og hendelser man opplever, ikke minst via Facebook og andre sosiale medier. Stort sett er dette
en veldig positiv ting. I de aller fleste tilfellene deler gjerne privatpersoner de hyggelige opplevelsene sine med omverden. Vi forteller om kjøp av hus og leiligheter,
ferieopplevelser, været er jo alltid en klassiker, og slik får andre kjente og mindre kjente innblikk i våre liv. Dette er som regel både hyggelig og ufarlig,
om man ser bort fra det faktum at å annonsere når man forlater hjemmene sine offentlig, kanskje ikke er så heldig med tanke på en del omreisende innbruddsbander som
visstnok dukker opp med ujevne mellomrom. De aller fleste virker allikevel å ha en noenlunde grei forståelse for hva som kan deles, og også hva som kanskje ikke bør deles
i offentlige fora.
For en ukes tid siden var det imidlertid en hendelse i Drammen som fikk meg til å tenke over akkurat dette. Jeg leste nemlig en sak fra Drammens Tidende i Nettavisen, der de
skrev om en episode der vanlige folk som deg og meg, plutselig ble nyhetsformidlere på en både tragisk og trist måte etter min mening. På stedet der en
psykisk syk mann sitter i et vindu i femtende etasje på ei bygning, og vurderer om han skal hoppe ut eller ikke, samler det seg skuelystne mennesker nedenfor. Jeg kan forstå
at de forbipasserende i en slik situasjon blir nysgjerrige på hva som foregår. Det jeg sliter med å begripe, er atferden til enkelte av de skuelystne. Midt i denne tragiske situasjonen der en
mann altså vurderer å ta sitt eget liv, står voksne mennesker og ser på ham. Ved siden av seg og rundt dem står det flere barn. Noen sitter i barnevogn, mens andre står med vidåpne øyne
og betrakter denne tragiske hendelsen. Man kan jo bare undre seg over hva barna forstår og tenker om hele situasjonen. Det er også legitimt å reflektere over hva disse voksne menneskene egentlig forstår av settingen? Uansett, er det i mine øyne, svært betenkelig at disse foreldrene ikke en gang fjerner barna sine fra noe slikt. Hvor er så de andre voksne? De har også et ansvar her. Hva er logikken bak å la barn være vitner til et mulig selvmordsforsøk? Hvorfor skal barna få se et menneskes lidelse på så nært hold?
Som om dette ikke var nok, forteller Drammens Tidende om hendelser som allikevel sjokkerer meg enda mer. For hva er det denne mannen mottar av medmenneskelighet fra denne
«mobben» som har samlet seg nedenfor ham? Hører han ytringer som forsøker å hindre ham fra å hoppe? Viser dette publikumet forståelse for at han
befinner seg i vanskelig situasjon? Svaret er dessverre like avskyelig som det er skremmende. Nedenfor denne personen, som åpenbart har psykiske problemer, står det mennesker i alle aldre. Og hva gjør de? Mange retter mobiltelefonene sine mot mannen, og filmer det som kan bli hans
siste minutter i live. Flere deler videoene og bildene på sosiale medier, med titler som «Ikke alle tåler varmen». Og noen, enda mer tankeløse voksne, gir smarttelefonene sine og
fotoapparatene til sine barn, slik at barna selv kan få zoomet inn og foreviget opplevelsen gjennom et bilde. En av de voksne, roper til og med: «Kom igjen- hopp da!» til den
stakkars mannen i vinduet. Dette er jo både vanvittig og fullstendig hårreisende på en gang!
Nå endte heldigvis denne saken godt. Mannen ble etter hvert tatt hånd om av helsepersonell. Allikevel reiser den så mange alvorlige spørsmål når det kommer til deling av
bilder, videoer og andre filer på nettet. Den reiser spørsmål når det dreier seg om voksnes rolle overfor barn. I tillegg undrer jeg meg over om vi nå er del av et samfunn
som er så kaldt, at vi ikke engang bryr oss om å forsøke å ta vare på menneskene rundt oss. Med unntak av helsepersonellet, var det ikke mange som brydde seg om ham som
hadde det så tragisk at han ville hoppe. Det er også minst like betenkelig at det heller ikke var mange som brydde seg om de barna, som i denne situasjonen, kunne risikert å
oppleve en hendelse det sannsynligvis ikke ville være så enkelt å komme over. Hva om personen virkelig hoppet, og deiset i bakken rett foran dem tenker nå jeg…?
Når et selvmordsforsøk blir underholdning er det grunn til å stille noen spørsmål. Hvor er det blitt av medmenneskeligheten? Har følelsene, empatien, de sosiale antennene, fornuften og den alminnelige intelligensen dødd ut med den digitale utviklingen?
Om dette er tilfelle; hvilket samfunn er det da vi etterlater til de kommende generasjoner?
Jeg er svært betenkt!
