Etter å ha sett dokumentaren «Världens bästa skitskola» fra svensk tv, begynte jeg å reflektere litt over den norske skolen igjen. Denne dokumentaren, som jeg anbefaler alle på det sterkeste å se, peker på utfordringene i den svenske skolen etter år med nye reformer. I likhet med den norske skolen, passer også den svenske best for noen elever, mens den ikke er like bra og kanskje til og med dårlig for andre. Dokumentaren peker på viktigheten av gode lærere for at resultatene i skolen skal bli gode nok. Dette har også politikerne forstått. Men dokumentaren slår også fast at det hjelper lite med gode lærere, om ikke forutsetningene for at disse skal kunne gjøre en god jobb er til stede.
Norge og Sverige har mye av den samme historien når det kommer til endringer i skolen opp i gjennom tiden. Læreryrket har endret seg, skolereformene har herjet, arbeidsbyrden har økt og lærerlønningene henger etter lønnsutviklingen i resten av samfunnet. Samtidig snakker alle politikerne og partiene om at de satser og vil satse ytterligere på skolen. Men hvordan skal man kunne skape verdens beste skole, uten at forutsetningene for at lærerne skal kunne gjøre jobben best mulig er til stede?

Dokumentaren forteller at lærerne i Sverige i 2012 ble tvunget til å øke sin tilstedeværelse på skolen, slik som KS ønsker å gjøre i Norge. Dette skyldtes selvfølgelig det samme ønsket som KS har i forhandlingene som pågår her i Norge, nemlig å spare penger. I Sverige måtte lærerne begynne å undervise flere timer om dagen, noe som innebar mindre tid til planlegging, mindre tid til samarbeid og mindre tid til hver elev. Dette fordi ingen av de andre oppgavene til lærerne fra tidligere ble tatt bort. For enkelte lærere betød dette at de i praksis arbeidet 20% mer enn de gjorde før. Dette skyldes rett og slett at når man øker undervisningsbyrden, øker man også tida lærerne må bruke til å planlegge, samarbeide og til å veilede elevene. Det økte arbeidspresset førte selvfølgelig til at færre ønsket å bli lærere. Har vi noen grunn til å tro at dette ikke også vil bli resulatet i Norge? Nei. Når vi i tillegg vet at det i følge en rapport fra Kunnskapsdepartementet (19.03.2014) trengs 65 000 nye lærere i løpet av de neste 16 årene, så er det vel ingen tvil om lærerne i fremtiden må belage seg på å undervise mer enn i dag. I Norge ønsker KS at lærerne skal samarbeide mer, og at rektor skal bruke styringsretten sin over den samme tida.  Samarbeid er selvfølgelig bra, men også dagens avtale legger til rette for samarbeid i skolen. Dette benytter vi oss også av. KS ønsker imidlertid at lærerne skal samarbeide enda mer, noe som igjen vil føre til at lærerne får mindre tid til planlegging og til retting av elevarbeider. Altså vil KS forslag føre til mindre tid til hver elev.

Som Sverige, har også vi i Norge gjennomført en rekke skolereformer. Alle med den hensikt å gjøre skolen bedre. I 1939 fikk vi Normalplanen som ga de første retningslinjene for tilpassa opplæring. Deretter fikk vi forsøksplanen i 1959, Mønsterplanen i 1974, ny Mønsterplan i 1987, L 97 i 1997 og Kunnskapsløftet i 2006. I tillegg har skolene i begge landene blitt overført til kommunene, i stedet for å ligge under statens ansvarsoppgaver. Dette medfører at skolene må drives på slanke kommunebudsjetter. Vi skal altså spare oss til en god skole. Som om ikke dette var vanskelig nok, skal vi faktisk spare oss til verdens beste skole. For det er jo det uttalte målet til rikspolitikerne. Vi har også endret vurderingssystemene, karaktersystemet, lagt om lærerutdanningen og fått 6- åringene inn i skolen, med de utfordringene dette medfører. Lærerne kan nemlig ikke bare adaptere nye systemer uten å sette seg inn i disse først. Det tar nemlig tid å få endringer til å feste seg i en organisasjon. Dette vet alle som har forsøkt. Politikerne snakker også varmt om å skape nye karriereveger for lærerne. For hver forandring øker også oppgavene lærerne og rektorene skal gjøre. Det er da kanskje ikke så rart at resultatene på internasjonale tester synker for hver forandring som innføres. Nå er vel de norske skolene på veg opp igjen, men vi har så langt ikke gjennomført alle reformene vi ønsker å overta fra den svenske skolen. Enda…Man kan jo derfor spørre seg, om det ikke ville vært en idé å roe tempoet i reformeringen av skolen en smule.

Mens vi i Norge har begynt å hoppe etter svenskene og danskene, i skolepolitikken altså, så har man i Finland skapt verdens beste skole helt uten å gjøre de grepene som har blitt gjort i sine nordiske naboland. Finske elever topper PISA- undersøkelsene i motsetning til de svenske og norske elevene. Mens store deler av det vestlige internasjonale samfunnet ser til Finland når de skal utvikle skolene sine, har altså Norge valgt og heller gjøre som Sverige og Danmark. Er ikke dette litt merkelig, når det er så stor og bred enighet om at den finske skolen er verdens beste?

I Finland har man ikke alltid vært best på skole, men de innførte en skolemodell som bygde på svenske prinsipper på 70- tallet. De satset på fellesskolen. Resultatet er at de har små forskjeller på prestasjonene mellom de sterkeste og de svakeste elevene. I tillegg har de jevne resultater over hele landet, og det er et uttalt mål at slik skal det være. De offentliggjør heller ikke resultater fra nasjonale prøver, noe som fører til at skoler ikke får et ufortjent dårlig rykte. Finlands suksessoppskrift har også bestått av å få inn andre yrkesgrupper i skolen. Hva skal man med det tenker du kanskje? Er det ikke nok at lærerne er i skolen? Er ikke lærerne i stand til å gjøre jobben sin? Hvis man mener at lærernes jobb handler om å undervise, så kan jeg svare ja på det spørsmålet. Men sannheten er at dagens lærere har oppgaver som nok går litt utenfor rammene av lærerutdanningen og dermed kompetansen de innehar. Det er nok derfor man i Finland ikke har vært redd for å benytte psykologer, spesialpedagoger og andre yrkesgrupper i skolen.  Disse har blitt satt inn med en gang de mener at en elev henger litt etter, eller behøver litt ekstra hjelp. Tidlig innsats er elementært i Finland, noe vi lenge hadde tradisjon for å ikke gjøre i Norge. Heldigvis har dette endret seg med årene. Men forskjellen på Norge og Finland, er at elever i Finland får hjelp av spesiallærere uten lange utredninger, papirmøller og kamper fra foreldre, elever og lærere. I Finland satser man på forebygging, i stedet for å måtte tette hull og ta igjen det tapte etter hvert. I det norske systemet skal det fylles ut lange rapporter før elevene i det hele tatt kommer i hjelpeinstansenes søkelys. Disse har i tillegg så mye å gjøre at det kan ta flere år før utredningene av en elev faktisk kommer i gang. I mellomtiden er lærerne og foreldrene alene om utfordringene de da står overfor.

I tillegg lar finlenderne lærerne være de profesjonelle yrkesutøverne de er, og gir dem full metodefrihet i undervisningen. Staten og foreldrene stoler på lærerne, og det er bred politisk enighet om skolepolitikken. Dette er vel ikke akkurat helt tilfelle i Norge, der ganske mange mener de kan gjøre lærernes jobb minst like godt og noen til og med mener lærerne er udugelige. Mens politikerne i Norge og Sverige nærmest har konkurrert om å endre skolen, har altså de finske satset på den samme gode suksessoppskriften år etter år, og heller gjennomført mindre endringer etter lange og gode prosesser. I tillegg har Finland stolt på lærerne sine. Kan vi lære noe av dette kanskje? Norske politikere har vel ikke akkurat vist lærerne tillitt i skoledebattene de siste årene. Debattene handler stort sett om hva som er problemet i skolen, og da er det gjerne lærerne som får skylden. Som i alle andre yrkesgrupper, så finnes det nok både gode og mindre gode lærere, men kan problemene i skolen skyldes systemet mer enn lærerne? Er det grunn til å tro at man i et system som utviser tillitt til utøverne, vil få bedre resultater enn om man stadig forteller dem at de ikke er gode nok?

Det er ikke noe nytt at Finland har lykkes i måten de driver skolen på. Dette handler nettopp om tillitten til lærernes profesjonalitet. I Finland har lærerne fått tillit til å drive skolen uten å bli forstyrret av utallige reformer som i Norge og Sverige. Læreryrket er et statusyrke i landet. Finlenderne er meget stolte av skolene sine. Hvordan er det så i Norge? Her er gjennomgangstonen at lærerne er for dårlige, og at det derfor må satses på dem. Dette gjøres i form av nye kompetanseløft og videreutdanning. I tillegg ønsker hvert eneste parti som kommer i regjering å forandre noe i skolen. Alle partier har en helt egen skolepolitikk som i deres øyne er den eneste riktige. Dermed blir det stadig nye systemer som lærerne må forholde seg til. Når resultatene går ned, lager man et nytt system og en ny reform, fordi man ikke har tillit til at lærerne i Norge faktisk er gode. Hva med å gi reformene litt ro før disse erstattes av nye? Dette ville antakelig ført til at erfaringsgrunnlaget ville blitt større før man skulle utforme ny politikk. En annen idé kunne kanskje være å satse på brede politiske forlik i skolepolitikken. Om man kunne enes om en felles retning i skole- Norge, så ville antakelig også resultatene gått opp. Her har Finland fasiten kjære politikere.

Det går selvfølgelig heller ikke å snakke om skolen uten å komme innom debatten om arbeidstid. Dette er selve kjerneområdet i forhandlingene mellom KS og Utdanningsforbundet i disse dager, og vil sannsynligvis være det også i de neste forhandlingene uansett om KS får i gjennom sine krav eller ikke. I Finland består skoleåret av 189 dager, mot 190 i Norge. Her er det altså ingen betydelig forskjell. Finske lærere har derimot noen færre undervisningstimer i uka enn sine norske kolleger, men den store forskjellen ligger allikevel i lærernes tilstedeværelsestid. I Finland ligger den på mellom 80-114 timer i året utenom undervisning. I Norge er den samme tilstedeværelsestida på mellom 508 og 683 timer i året utenom undervisning, avhengig av skoleslag. Vi ligger allerede på Europatoppen i følge en rapport fra Europakommisjonen når det kommer til binding av tid. Er det ikke da litt merkelig at KS svar på hvordan vi gjør skolen bedre, er å binde lærernes arbeidstid enda mer til skolen? Hvordan kan da Finlands resultater være så gode, når finske lærere både underviser mindre og er mindre på arbeidsplassen enn de norske? Har de ikke forstått verdien av samarbeid i Finland?

Sannheten er vel heller at man har fortsått betydningen av å la lærere være lærere i Finland. De har forstått at kvaliteten i skolen ikke avhenger av om læreren er til stede 7,5 timer om dagen, men at det avgjørende er at læreren får tid til å lage gode undervisningsopplegg. Da må man ha tillitt til at lærerne faktisk gjør jobben sin. Læreryrket er et kreativt yrke, planlegging og tilpasning av undervisning og rettearbeid krever ro. Planleggingen av den beste undrvisningen trenger kanskje til og med inspirasjon. Derfor er det ingen løsning å binde en lærer til en pult i flere timer etter at han har undervist i fem- seks timer. Det vil ingen tjene på. Særlig ikke elevene. Dette har de forstått i Finland.

Kjære politikere sentralt og i KS: Gi oss heller gode og riktige forutsetninger for å gjøre jobben, i stedet for å binde opp arbeidstida vår ytterligere. Hvorfor ikke se til Finland, og heller sørge for at vi har en fleksibel arbeidstid tilpasset elevenes behov for god undervisning og oppfølging? Hvorfor ikke sørge for at vi har mindre detaljstyring av skolehverdagen, og heller la oss gjøre det vi som lærere vet er best for elevene?

Gi oss mulighet til å være gode lærere. Gi oss mer tid til hver elev!

«Det er nå enda godt lærere må begynne å arbeide like mye som vanlige folk!» er et utsagn jeg har hørt noen av etter at forhandlingene mellom lærerorganisasjonene og KS ble brutt. «Hvorfor skal lærere ha det noe bedre enn andre?» er et annet. Den kjente frasen «lærer om sommeren – bjørn om vinteren» er også populær når andre «forståsegpåere» skal fortelle hvor mye bedre lærere har det enn «alle andre». Arbeidsavtalen vår har vært, og er hele tiden, gjenstand for diskusjon og misunnelse blant ganske mange. Jeg har derfor mange ganger tenkt at disse personene godt kunne fått lov til å gå en dag i mine sko, slik at de fikk et glimt av hvordan dagene mine egentlig er. Enkelte tror visst at det å være lærer kun handler om å møte opp til timene og undervise. Det handler jo om litt andre ting også. Andre har sagt til meg at vi lærere har det fint. Vi er jo tidlig ferdige om dagen. Ja, de blir nesten provoserte over å kanskje treffe oss på butikken i halv tre- tre- tiden. Til de som har måttet treffe meg på butikken rundt klokka tre kan jeg jo si at selv om jeg er der og handler, betyr det ikke at jeg er ferdig med arbeidet mitt allikevel. Jeg trenger nemlig mat, før jeg drar hjem og ser fram til en god del kveldsarbeid. Jeg sier ikke at alle lærere nødvendigvis har det slik, men ganske mange tror jeg. Nå har jeg etter min mening, verdens beste jobb. Jeg elsker jobben min. Jeg tør også samtidig påstå, at jeg jobber like mye som «vanlige folk». Jeg inviterer deg herved til å bli med meg på jobb.

Det er mandag morgen. Klokka er 08.00 og arbeidsdagen starter. Jeg tar med meg bøkene mine og planene for timen. Deretter går jeg inn i klasserommet til noen av mine forventningsfulle elever som allerede sitter klare på plassene sine. Noen vandrer litt rundt. Andre «henger litt» i gangen og utveksler hemmeligheter. Etter å ha hilst litt på disse, herjet litt med Petter som hver morgen trenger litt fysisk kontakt og forsikret meg om at jeg har snakket med Karianne som er litt stille av seg, er det tid for høre litt med Siri som nettopp kom inn døra om hvordan det går med syke bestefaren som ligger på sykehuset. Når jeg så har gitt Eva oppmerksomhet for den nye hårsveisen sin, beveger jeg meg til tavla. Det er enda noen minutter til undervisningen starter og jeg skriver opp planen for dagen. Jeg skriver hele timeplanen, og passer på at jeg også skriver hva som skal skje i de ulike timene. Det er viktig at Åse som har ADHD og Knut med Asbergersyndrom vet hva skoledagen bringer, men jeg har merket at de andre elevene også liker å ha oversikt over hva som skal skje. Det blir mindre usikkerhet da. Derfor skriver jeg også innholdet og aktivitetene i denne timen i stikkordsform på tavla. Ikke hver eneste time, selv om dette er ideelt, men så ofte jeg rekker. Det er jo ikke alltid at man får gjort jobben perfekt mener jeg, selv om jeg forsøker. Jeg fester dagsplaner med mer utfyllende beskrivelser av de ulike timene på Åse og Knuts pulter, som for eksempel min plan for timen med forelesning, høytlesing fra boka, forberedelse av læresamtale med medelev, selvstendig lesing, gjennomføring av læresamtale med medelev, hvilke oppgaver det skal arbeides med etter læresamtalen, når oppsummeringa av timen skal starte, hvilke lærere eller assistenter elevene skal ha, og små bokser der Åse og Knut kan huke av etter hvert som de blir ferdige med en av disse gjøremålene. Dette gjør jeg fordi jeg vet at det blir lettere for dem å arbeide når de vet på forhånd hva de skal gjøre. Det kan skape vanskelige situasjoner for dem om de ikke får en slik plan, noe jeg gjerne vil unngå. De kan bli usikre og dermed reagere utagerende, noe jeg selvsagt vil forhindre. Selv om det tar litt ekstra tid å skrive og kopiere opp dette, er det verdt det tenker nå jeg.

Mens jeg skriver snakker jeg litt med Trine, som hver dag står ved siden av meg og forteller om hva hun gjorde etter skolen dagen i forveien eller hva hun opplevde i helga. Hun forsikrer seg om at jeg lytter til henne ved å pirke meg i overarmen med jevne mellomrom, mens hun fortsetter å prate. Dette gjør hun selv om det er mandag, og vet at vi alltid snakker litt om helga når timen starter. Hun vil nok forsikre seg om at jeg blir ordentlig oppdatert. For hver gang hun oppnår øyekontakt øker hun tempoet igjen, mens hun av og til kaster et blikk på Karl- Erik, som er opptatt med å dytte Lises arm over på hennes side av pulten. Jenter er jo gjerne gode til å gjøre flere ting på en gang, og Trine er ikke noe unntak. Hun klarer til og med å flette inn Karl- Eriks handlinger innimellom helgens opplevelser, slik at jeg skal gjøre noe med dette.

Stig og Trygve er litt uenige om hvem som er best i Minecraft, og Trygve mottar en syrlig kommentar om poengsummen han fikk i går. Han gjør ikke noe mer nummer ut av dette heldigvis, men jeg påpeker overfor Stig at man kanskje kan si at man har fått flere poeng i et spill på en litt penere måte, hvis man trenger å kommentere dette i det hele tatt. De virker å forstå poenget begge to.

Silje derimot sitter plutselig på plassen sin og gråter. Hun tenker selvfølgelig på den syke bestefaren sin. Hun klarte å holde tårene tilbake helt til nå. Nå tenker hun imidlertid bare på bestefar som kanskje skal dø, og etter å ha trøstet henne litt er det på tide å komme i gang med undervisningen. Etter at bøkene er funnet frem, begynner også Astrid å gråte. Hun mistet nemlig bestemoren sin for fem år siden, husker henne ikke veldig godt, men ønsker nok litt oppmerksomhet hun også. Resten av timen forløper på en meget god måte, og det er på tide å ta friminutt.

I friminuttet svarer jeg på tekstmeldingen fra moren til Silje, som er litt bekymret siden bestefar er syk. Jeg forteller om Siljes reaksjon før timen, at hun har stoppet å gråte nå og at hun har jobbet veldig bra i denne økta med tanke på omstendighetene. Jeg ringer også til faren til Astrid, for å fortelle om hennes reaksjon på Siljes triste nyheter. Det kan jo kanskje være greit at de tar en liten prat hjemme, om Astrid tenker på dette hjemme også mener jeg. Jeg finner fram planene for samfunnsfagtimen, før jeg tar meg litt vann og går inn i klasserommet igjen.

Elevene kommer inn fra friminuttet. Eskil er sint, og tar tak i stolen sin for å kaste den i veggen. Når han ser at jeg er der, finner han ut at dette ikke var noen god idé. I stedet marsjerer han ut i gangen og slamrer døra igjen. De andre elevene forteller at Kjetil, en av de tøffe gutta i syvende klasse, har kommet med stygge kommentarer til Eskil i hele friminuttet. Jeg setter elevene i gang med arbeidet, før jeg går ut og snakker med Eskil. Etter at jeg har roet ham ned og funnet ut av hans versjon av saken, tar jeg han med inn til de andre elevene som pliktoppfyllende sitter og arbeider med timens gjøremål. Eirin som er ferdig med oppgavene, har begynt på noen ekstraoppgaver siden jeg var opptatt, men lurer litt på om disse oppgavene var utfordrende nok. Jeg roser henne for initiativet og lar henne fortsette med de ganske utfordrende oppgavene hun har funnet, som krever meget god oversikt over emnene vi har arbeidet med i samfunnsfag. Oversikt vet jeg hun har, og hører allerede at resonnementene hennes om hvorfor føydalsamfunnet ble oppløst er meget gode. Hun går jo tross alt bare i sjette klasse. Jeg gir henne noen skikkelig vanskelige oppgaver og hinter om at de kanskje er for vanskelige. Dette gjør jeg fordi hun da lyser opp, fordi hun vet at hun kommer til å få dette til. Om ikke med en gang, så etter litt prøving og feiling. Kanskje også etter noen hint og rettledninger fra meg etter hvert. Timen forløper meget godt, og etter å ha oppsummert hva elevene har lært denne økta er jeg meget imponert over innsatsen deres. Jeg ser at de vet at de fortjener rosen og at de tar den til seg. Spesielt Johnny. Han har slitt mye med arbeidsroen sin i det siste. Jeg passer på å rose ham ekstra. Han mistenker at det kan vanke en positiv sms til foreldrene i ettermiddag. Han er tydelig stolt.
I friminuttet har jeg inspeksjon og mistenker at det kan smelle mellom Eskil og Kjetil. Jeg er derfor ekstra oppmerksomme på disse to. Det er imidlertid Trygve jeg må trøste og hjelpe til med å ordne opp i hans forhold til Stig. Stig har nemlig fått med seg Ulrik i femte, og nå erter de Trygve på grunn av at han fikk den laveste poengsummen. Her må det ordnes opp. Heldigvis er det fort gjort. Denne gangen tar de budskapet, men Trygve er veldig lei seg. Det går bra mellom Erik og Kjetil nå.

Jeg har en av mine planleggings-/ kontaktlærertimer. Jeg har samtaler med Eskil og Kjetil, slik at vi får ordnet opp i situasjonen mellom disse to tidligere på dagen. Jeg snakker også med Eriks foreldre, slik at de får vite om hendelsen og at vi har ordnet opp i den. Jeg får startet litt på neste ukes ukeplan, før det er ny time. Kunst og håndverklæreren fortale i forbifarten etter timen, at Julie skar seg i fingeren. Jeg får sende en sms om dette etterpå. Håper jeg husker det.

De siste to timene forløper rolig og fint. Elevene er motiverte og arbeider meget godt. Vi har hatt både lesing, skriving og matematikk i løpet av disse timene. Eva, Tirill og Espen sliter med lesingen sin, og får ekstra oppfølging av meg mens de holder på. Jeg skulle ønske jeg rakk å lese med hele klassen denne timen, men dette går ikke. Jeg noterer derfor ned hvem jeg leste med, slik at jeg kan lese med noen andre neste gang. I tillegg til Eva, Tirill og Espen selvfølgelig. De trenger mye oppfølging og skryt. Ja, og så må jeg finne noen passende bøker til disse. Kjetil, Johnny og Astrid trenger mer hjelp med brøk, så jeg må finne eller lage noen enklere oppgaver til dem neste gang. Siv, Trygve og Silje derimot må få større utfordringer.

Etter at jeg har sendt elevene hjem, puster jeg ut i to minutter før jeg tar fatt på resten av arbeidsdagen. Klokka er nå 14.40. Jeg informerer foreldrene til Stig og Trygve om situasjonene som oppstod mellom dem i dag. Foreldrene til Stig er interesserte i hva de kan gjøre hjemme med dette, og vi blir enige om en fremgangsmåte som forhåpentligvis vil hjelpe til med å gjøre slutt på Stigs erting. Vi blir enige om å følge dette tett den kommende uka. Trygve sier at dette heldigvis har vært et engangstilfelle i dag, og at Stig ikke bruker å erte ham på denne måten. Trygves foreldre tror også at dette ordner seg i løpet av uka. De kjenner godt til Stig, og han er jo ikke noen slem gutt.

Ettersom planleggingstimen min forsvant til elevsamtaler med Erik og Kjetil (takk og pris at rektor ikke trengte meg som vikar den timen, for da hadde jeg nok blitt hengende mer etter i arbeidet), fortsetter jeg på ukeplanen siden jeg vet at en del andre spesiallærere trenger at den er ferdig innen onsdag, slik at de kan planlegge sin undervisning. Jeg rekker å planlegge to av undervisningstimene for i morgen. Jeg har fremdeles en rekke oppgaver som venter på meg. Jeg må planlegge tre seksti minutters undervisningstimer (vi kjører seksti minutters bolker på vår skole), og jeg må finne enkle nok brøkoppgaver til Kjetil, Johnny og Astrid. Siv, Trygve og Silje må få vanskeligere oppgaver fra et annet læreverk. Eirin trenger større utfordringer i samfunnsfag, og disse må jeg finne noe sted. Læreverkene er nemlig ikke alltid, heller sjelden, differensierte nok. Spesielt ikke med tanke på de flinkeste elevene. Åse og Knut må ha dagsplanene sine ferdigskrevet slik at jeg bare kan klistre disse på pultene deres i morgen. Jeg må også finne passende tekster til Eva, Tirill og Espen som skal ha ekstralekser i lesinga, og i tillegg har jeg en bunke med stiloppgaver liggende som skal rettes. Så var det denne fingeren til Julie da. Og rosende sms til foreldrene til Johnny. Jeg kjenner det stikker i lærerhjertet. Dårlig samvittighet. Jeg rekker ikke alt dette på de siste 1 timene og 45 minuttene.

Jeg får satse på at jeg får gjort resten i morgen. Undervisningsplanlegginga blir nok rimelig halvvegs. Hvordan skal det gå med Kjetil, Trygve, Johnny, Astrid, Siv, Tirill, Espen, Silje og alle de andre i morgen da? Tidligere har jeg jo brukt kveldene på å planlegge for disse elevene, og også tatt noen telefonsamtaler. Jeg må vel improvisere i undervisningen i morgen og håpe at jeg husker å ta telefonsamtalene i løpet av dagen, siden KS har regulert arbeidstida mi. Dette har jeg jo også gjort på kveldstid. Jeg er jo singel og har ingen barn, så trenger dermed ikke å ta hensyn til dette heldigvis. Det er jo i hvert fall en ting midre å ha dårlig samvittighet for. Vel, det blir sikkert like bra å kun gjøre det jeg rekker i arbeidstida fremover…. Det vil sikkert ikke gå utover kvaliteten på undervisningen heller. Det er jo på tide at lærerne får ei arbeidstid som er mer lik arbeidstida til andre. For ikke snakke om hvor bra det er at vi nå må begynne å arbeide «like mye» som og mer likt «vanlige folk» også… Det er jo tross alt det som er viktigst. At det blir likt. Lærerne er jo ikke til for elevene! Eller?

Vi har snart hatt ett år med blåblått styre, og det har man merket i dagens skole. Dessverre har vi vel ikke merket det helt på den måten mange kanskje hadde trodd og håpet. Med skolepartiet Høyre i regjeringslokalene, ble vi lovet lærerløft og skolesatsing med læreren i sentrum. Læreren var den viktigste faktoren for suksess i norsk skole ble det sagt, og dette er selvfølgelig alle enige om. Det er dessverre derfor med litt forundring og ganske stor skuffelse, jeg konstaterer at det er brudd i forhandlingene mellom lærerne og KS. Det virker som at Regjeringens satsing på skolen og lærerne, ikke har blitt kommunisert ned til kommunene. Utrolig nok, med tanke på Statsminister Solbergs mange løfter i valgkampen og Høyre og Fremskrittspartiets politiske plattform.

I den politiske plattformen utarbeidet på Sundvollen datert 7. oktober 2013 legger regjeringen fram, det jeg forstår som, grunnmuren i deres i felles politikk. Allerede i verdigrunnlaget blir skolepolitikken nevnt. Politikken skal bygges på respekt for kunnskap. Det skal satses på kunnskap og kompetanse for å styrke velferdsordningene og gjøre arbeidsplassene tryggere. Satsing på kunnskap er viktig og flott det. Men er det satsing på kunnskap å sørge for at kommunene må kutte titalls millioner i skolebudsjettene sine? Er det satsing på kunnskap å legge ned skoler, slik at elevene blir tvunget inn i større enheter, med større klasser og mindre lærertetthet per elev?

«Ingenting betyr mer for elevenes læring enn læreren» står det videre i denne plattformen. Dette er å sette fokus på viktigheten av lærerens arbeid i klasserommet. Dette er som musikk i ørene på landets lærere. Vi lærere vet nemlig at om vi kan bruke mer tid sammen med hver elev og om vi kan bruke god tid på å planlegge vår undervisning og tilpasse våre opplegg, så vil dette gi gode læringsresultater blant elevene i andre enden. Gevinsten er stor om lærerne får tid til å gjøre jobben sin. Dessverre er ikke planlegging av gode tilpassa opplegg formålet med å endre lærernes arbeidstid.  Mangelen på lærere i Norge stor, og vil dessverre også bare øke med årene. Vi vet at det i følge en helt fersk rapport fra Kunnskapsdepartementet (19.03.2014) trengs 65 000 nye lærere i løpet av de neste 16 årene. Derfor er det helt andre motiver som ligger bak endringen i lærernes arbeidstid. Ved å innføre en ny avtale, der læreren får mer bundet tid på skolen, kan kommunene dermed spare penger på vikarer i skolen, gjennom å la lærerne nå ta disse vikartimene i sin nye ordinære arbeidstid. Her blir det ingen overtidsbetaling, til tross for at lærerne da mister de relativt få timene de allerede nå har innenfor arbeidsdagen, til å drive planlegging, elevsamtaler, foreldresamtaler og annet kontorarbeid som for eksempel oppfølging av enkeltelever, kontakt med hjemmet, sikre dokumentasjon av elevenes læring og utvikling, samarbeid med kolleger og ikke minst sørge for å holde seg faglig oppdatert. Det er jo ikke så viktig å sikre lærerne tid til å tilegne seg ny kunnskap og utvikle og evaluere undervisningen sin. Dette fører da til at flere av lærernes oppgaver må gjøres utenom ordinær arbeidstid. Jeg har ikke engang nevnt retting av elevarbeider. Hvordan er dette å satse på læreren?

Videre ønsker regjeringen å gjennomføre et lærerløft. «Visjonen er å gjøre yrket så attraktivt at de beste kandidatene søker seg til læreryrket». Lærerne loves «kompetanseheving, nye karriereveier og en bedre grunnopplæring (…) for å gjøre læreryrket mer utfordrende og mer givende». Ja, det må være liten tvil om at læreryrket er mer utfordrende. I tillegg til de ovennevnte oppgaver, blir stadig mer av hjelpeinstansenes oppgaver som PPT og BUP lagt til lærerne. Før elevene får hjelp gjennom disse instansene, må nemlig lærerne gjennomføre flere og flere tester som før ble gjennomført av personer i nettopp PPT og BUP. Disse er nå så overarbeidet, og ventetida for å få en elev vurdert av disse så lang, at lærerne også gjør mye av grunnarbeidet deres. Det kan ta år før elever får hjelp av disse overarbeidete instansene. Dette stjeler utvilsomt tid fra lærernes planlegging og mulighet til å gjennomføre godt planlagte, gode og inspirerende undervisningsopplegg i klasserommet for eksempel. Er dette å skape verdens beste skole? Er dette å satse på lærerne? Er dette å gjøre læreryrket mer attraktivt?
I Høyres program står det også at de vil arbeide for «en enklere hverdag for folk flest». «Mindre byråkrati vil føre til at eksempelvis lærere og sykepleiere får mer tid til elever og pasienter». Vi ser ikke mye til dette minkende byråkratiet i dagens skole. Tvert i mot. Fører dette til at læreryrket blir mer givende slik Høyre ønsker? Svaret på dette er dessverre også nei.

Regjeringen fortsetter i avsnittet om arbeidsliv, med at mange arbeidstakere ønsker mer fleksibilitet som gjør det enklere å kombinere jobb og privatliv. Lærerne opplever i dag at vi har fleksibilitet. Hvorfor skal da KS tilby oss en avtale som fratar oss denne fleksibiliteten som man gjerne ønsker å innføre i andre deler av arbeidslivet? Dette er nærmest et mysterium. Har lærerne for mye fleksibilitet? På hvilken måte har vi i så tilfelle dette? Vi har da en klar arbeidsavtale i dag også. Jeg vet når jeg skal begynne på jobb om morgenen, og i min arbeidsavtale står det også når min arbeidsdag er slutt.  Nå er det slik at min arbeidsdag svært sjelden er slutt i henhold til avtalen. Jeg har nemlig arbeid å gjøre utover disse timene jeg skal være på jobb i dag. Dette medfører at jeg må ta med meg arbeid hjem, men jeg må uansett få dette arbeidet gjort. Jeg kan ikke bare la det bli liggende heller, for det er å avle mer arbeid dagen etterpå. Allikevel er denne fleksibiliteten med på å gjøre at jeg noen dager og kvelder bruker mye tid på arbeidet, mens jeg andre dager som for eksempel en fredag, slipper å ha like mye å gjøre. Dette kan jeg regulere selv. Er ikke det fleksibilitet da? Hvorfor skal KS fjerne denne fleksibiliteten? Jeg må jo få legge til at denne fleksibiliteten også rett som det er, gjør at jeg og mine kolleger bruker mang en søndagskveld på jobb. Men slik er læreryrkets egenart. Alle yrker er forskjellige. Å tro at lærerne er ferdige med sitt arbeid klokka 15.30 om ettermiddagen er ren utopi. Å fjerne denne fleksibiliteten fra læreryrket, er også stikk i strid med regjeringens program.

Under avsnittet om kommunalpolitikk står det at «Regjeringen ønsker sterke kommuner for fremtiden». De vil flytte makt og ansvar til kommunene. Dette er vel sannsynligvis en av grunnene til at KS har forhandlingsansvaret med blant annet lærerne. Videre står det: «For at kommunene skal kunne ivareta sine oppgaver, er det nødvendig med en robust, forutsigbar og god kommuneøkonomi». Har regjeringen lest sin egen plattform? Det kuttes i kommunalbudsjettene hvert eneste år. Hver gang står skoler i fare for legges ned. Hvert år forsvinner det flere undervisningsstillinger fra skolene. Hvor blir det av skolesatsingen, Høyre? Har ikke dere det overordnete ansvaret for kommunenes politikk som et ansvarlig regjeringsparti? Det kan da umulig bare være kommunesammenslåing som er løsningen her? Det hjelper vel lite at to blakke kommuner slår seg sammen, og må løse enda større utfordringer?

Det er derfor med tungt sinn jeg innser at lærersatsinga som ble lovet, ikke blir noe av. Vi ble lovet økt lønn og status, men det hjelper vel ikke når vi ikke får lov til å gjøre jobben vår så godt som vi ønsker. Utsiktene til lønnsøkning spises også opp av den nye arbeidstidsavtalen. Det var i det hele ikke mye lønnsøkning som var foreslått. Regjeringa ønsket at dyktige lærere skulle fortsette å undervise. Nå ser vi eksempler på det motsatte. Flere dyktige lærere slutter i yrket de elsker, fordi de ikke kjenner det igjen fra da de først startet. Andre vurderer karriereskifter som resultat av dagens politikk. Er dette lærersatsing? Er dette å vise lærerne og samfunnet at «lærerne er skolens viktigste ressurs?» som det står i plattformen fra de blå-blå? Er dette med på å sørge for rekruttering til, i mine øyne, verdens mest fantastiske og givende yrke? Dessverre er vel svaret på disse spørsmålene det samme. Det er nei!

Nå er tida inne for å faktisk begynne å satse på skolen. Skolepartiet Høyre kan jo starte med å holde løftene sine og endre dagens politikk!