Etter å ha sett dokumentaren «Världens bästa skitskola» fra svensk tv, begynte jeg å reflektere litt over den norske skolen igjen. Denne dokumentaren, som jeg anbefaler alle på det sterkeste å se, peker på utfordringene i den svenske skolen etter år med nye reformer. I likhet med den norske skolen, passer også den svenske best for noen elever, mens den ikke er like bra og kanskje til og med dårlig for andre. Dokumentaren peker på viktigheten av gode lærere for at resultatene i skolen skal bli gode nok. Dette har også politikerne forstått. Men dokumentaren slår også fast at det hjelper lite med gode lærere, om ikke forutsetningene for at disse skal kunne gjøre en god jobb er til stede.
Norge og Sverige har mye av den samme historien når det kommer til endringer i skolen opp i gjennom tiden. Læreryrket har endret seg, skolereformene har herjet, arbeidsbyrden har økt og lærerlønningene henger etter lønnsutviklingen i resten av samfunnet. Samtidig snakker alle politikerne og partiene om at de satser og vil satse ytterligere på skolen. Men hvordan skal man kunne skape verdens beste skole, uten at forutsetningene for at lærerne skal kunne gjøre jobben best mulig er til stede?

Dokumentaren forteller at lærerne i Sverige i 2012 ble tvunget til å øke sin tilstedeværelse på skolen, slik som KS ønsker å gjøre i Norge. Dette skyldtes selvfølgelig det samme ønsket som KS har i forhandlingene som pågår her i Norge, nemlig å spare penger. I Sverige måtte lærerne begynne å undervise flere timer om dagen, noe som innebar mindre tid til planlegging, mindre tid til samarbeid og mindre tid til hver elev. Dette fordi ingen av de andre oppgavene til lærerne fra tidligere ble tatt bort. For enkelte lærere betød dette at de i praksis arbeidet 20% mer enn de gjorde før. Dette skyldes rett og slett at når man øker undervisningsbyrden, øker man også tida lærerne må bruke til å planlegge, samarbeide og til å veilede elevene. Det økte arbeidspresset førte selvfølgelig til at færre ønsket å bli lærere. Har vi noen grunn til å tro at dette ikke også vil bli resulatet i Norge? Nei. Når vi i tillegg vet at det i følge en rapport fra Kunnskapsdepartementet (19.03.2014) trengs 65 000 nye lærere i løpet av de neste 16 årene, så er det vel ingen tvil om lærerne i fremtiden må belage seg på å undervise mer enn i dag. I Norge ønsker KS at lærerne skal samarbeide mer, og at rektor skal bruke styringsretten sin over den samme tida.  Samarbeid er selvfølgelig bra, men også dagens avtale legger til rette for samarbeid i skolen. Dette benytter vi oss også av. KS ønsker imidlertid at lærerne skal samarbeide enda mer, noe som igjen vil føre til at lærerne får mindre tid til planlegging og til retting av elevarbeider. Altså vil KS forslag føre til mindre tid til hver elev.

Som Sverige, har også vi i Norge gjennomført en rekke skolereformer. Alle med den hensikt å gjøre skolen bedre. I 1939 fikk vi Normalplanen som ga de første retningslinjene for tilpassa opplæring. Deretter fikk vi forsøksplanen i 1959, Mønsterplanen i 1974, ny Mønsterplan i 1987, L 97 i 1997 og Kunnskapsløftet i 2006. I tillegg har skolene i begge landene blitt overført til kommunene, i stedet for å ligge under statens ansvarsoppgaver. Dette medfører at skolene må drives på slanke kommunebudsjetter. Vi skal altså spare oss til en god skole. Som om ikke dette var vanskelig nok, skal vi faktisk spare oss til verdens beste skole. For det er jo det uttalte målet til rikspolitikerne. Vi har også endret vurderingssystemene, karaktersystemet, lagt om lærerutdanningen og fått 6- åringene inn i skolen, med de utfordringene dette medfører. Lærerne kan nemlig ikke bare adaptere nye systemer uten å sette seg inn i disse først. Det tar nemlig tid å få endringer til å feste seg i en organisasjon. Dette vet alle som har forsøkt. Politikerne snakker også varmt om å skape nye karriereveger for lærerne. For hver forandring øker også oppgavene lærerne og rektorene skal gjøre. Det er da kanskje ikke så rart at resultatene på internasjonale tester synker for hver forandring som innføres. Nå er vel de norske skolene på veg opp igjen, men vi har så langt ikke gjennomført alle reformene vi ønsker å overta fra den svenske skolen. Enda…Man kan jo derfor spørre seg, om det ikke ville vært en idé å roe tempoet i reformeringen av skolen en smule.

Mens vi i Norge har begynt å hoppe etter svenskene og danskene, i skolepolitikken altså, så har man i Finland skapt verdens beste skole helt uten å gjøre de grepene som har blitt gjort i sine nordiske naboland. Finske elever topper PISA- undersøkelsene i motsetning til de svenske og norske elevene. Mens store deler av det vestlige internasjonale samfunnet ser til Finland når de skal utvikle skolene sine, har altså Norge valgt og heller gjøre som Sverige og Danmark. Er ikke dette litt merkelig, når det er så stor og bred enighet om at den finske skolen er verdens beste?

I Finland har man ikke alltid vært best på skole, men de innførte en skolemodell som bygde på svenske prinsipper på 70- tallet. De satset på fellesskolen. Resultatet er at de har små forskjeller på prestasjonene mellom de sterkeste og de svakeste elevene. I tillegg har de jevne resultater over hele landet, og det er et uttalt mål at slik skal det være. De offentliggjør heller ikke resultater fra nasjonale prøver, noe som fører til at skoler ikke får et ufortjent dårlig rykte. Finlands suksessoppskrift har også bestått av å få inn andre yrkesgrupper i skolen. Hva skal man med det tenker du kanskje? Er det ikke nok at lærerne er i skolen? Er ikke lærerne i stand til å gjøre jobben sin? Hvis man mener at lærernes jobb handler om å undervise, så kan jeg svare ja på det spørsmålet. Men sannheten er at dagens lærere har oppgaver som nok går litt utenfor rammene av lærerutdanningen og dermed kompetansen de innehar. Det er nok derfor man i Finland ikke har vært redd for å benytte psykologer, spesialpedagoger og andre yrkesgrupper i skolen.  Disse har blitt satt inn med en gang de mener at en elev henger litt etter, eller behøver litt ekstra hjelp. Tidlig innsats er elementært i Finland, noe vi lenge hadde tradisjon for å ikke gjøre i Norge. Heldigvis har dette endret seg med årene. Men forskjellen på Norge og Finland, er at elever i Finland får hjelp av spesiallærere uten lange utredninger, papirmøller og kamper fra foreldre, elever og lærere. I Finland satser man på forebygging, i stedet for å måtte tette hull og ta igjen det tapte etter hvert. I det norske systemet skal det fylles ut lange rapporter før elevene i det hele tatt kommer i hjelpeinstansenes søkelys. Disse har i tillegg så mye å gjøre at det kan ta flere år før utredningene av en elev faktisk kommer i gang. I mellomtiden er lærerne og foreldrene alene om utfordringene de da står overfor.

I tillegg lar finlenderne lærerne være de profesjonelle yrkesutøverne de er, og gir dem full metodefrihet i undervisningen. Staten og foreldrene stoler på lærerne, og det er bred politisk enighet om skolepolitikken. Dette er vel ikke akkurat helt tilfelle i Norge, der ganske mange mener de kan gjøre lærernes jobb minst like godt og noen til og med mener lærerne er udugelige. Mens politikerne i Norge og Sverige nærmest har konkurrert om å endre skolen, har altså de finske satset på den samme gode suksessoppskriften år etter år, og heller gjennomført mindre endringer etter lange og gode prosesser. I tillegg har Finland stolt på lærerne sine. Kan vi lære noe av dette kanskje? Norske politikere har vel ikke akkurat vist lærerne tillitt i skoledebattene de siste årene. Debattene handler stort sett om hva som er problemet i skolen, og da er det gjerne lærerne som får skylden. Som i alle andre yrkesgrupper, så finnes det nok både gode og mindre gode lærere, men kan problemene i skolen skyldes systemet mer enn lærerne? Er det grunn til å tro at man i et system som utviser tillitt til utøverne, vil få bedre resultater enn om man stadig forteller dem at de ikke er gode nok?

Det er ikke noe nytt at Finland har lykkes i måten de driver skolen på. Dette handler nettopp om tillitten til lærernes profesjonalitet. I Finland har lærerne fått tillit til å drive skolen uten å bli forstyrret av utallige reformer som i Norge og Sverige. Læreryrket er et statusyrke i landet. Finlenderne er meget stolte av skolene sine. Hvordan er det så i Norge? Her er gjennomgangstonen at lærerne er for dårlige, og at det derfor må satses på dem. Dette gjøres i form av nye kompetanseløft og videreutdanning. I tillegg ønsker hvert eneste parti som kommer i regjering å forandre noe i skolen. Alle partier har en helt egen skolepolitikk som i deres øyne er den eneste riktige. Dermed blir det stadig nye systemer som lærerne må forholde seg til. Når resultatene går ned, lager man et nytt system og en ny reform, fordi man ikke har tillit til at lærerne i Norge faktisk er gode. Hva med å gi reformene litt ro før disse erstattes av nye? Dette ville antakelig ført til at erfaringsgrunnlaget ville blitt større før man skulle utforme ny politikk. En annen idé kunne kanskje være å satse på brede politiske forlik i skolepolitikken. Om man kunne enes om en felles retning i skole- Norge, så ville antakelig også resultatene gått opp. Her har Finland fasiten kjære politikere.

Det går selvfølgelig heller ikke å snakke om skolen uten å komme innom debatten om arbeidstid. Dette er selve kjerneområdet i forhandlingene mellom KS og Utdanningsforbundet i disse dager, og vil sannsynligvis være det også i de neste forhandlingene uansett om KS får i gjennom sine krav eller ikke. I Finland består skoleåret av 189 dager, mot 190 i Norge. Her er det altså ingen betydelig forskjell. Finske lærere har derimot noen færre undervisningstimer i uka enn sine norske kolleger, men den store forskjellen ligger allikevel i lærernes tilstedeværelsestid. I Finland ligger den på mellom 80-114 timer i året utenom undervisning. I Norge er den samme tilstedeværelsestida på mellom 508 og 683 timer i året utenom undervisning, avhengig av skoleslag. Vi ligger allerede på Europatoppen i følge en rapport fra Europakommisjonen når det kommer til binding av tid. Er det ikke da litt merkelig at KS svar på hvordan vi gjør skolen bedre, er å binde lærernes arbeidstid enda mer til skolen? Hvordan kan da Finlands resultater være så gode, når finske lærere både underviser mindre og er mindre på arbeidsplassen enn de norske? Har de ikke forstått verdien av samarbeid i Finland?

Sannheten er vel heller at man har fortsått betydningen av å la lærere være lærere i Finland. De har forstått at kvaliteten i skolen ikke avhenger av om læreren er til stede 7,5 timer om dagen, men at det avgjørende er at læreren får tid til å lage gode undervisningsopplegg. Da må man ha tillitt til at lærerne faktisk gjør jobben sin. Læreryrket er et kreativt yrke, planlegging og tilpasning av undervisning og rettearbeid krever ro. Planleggingen av den beste undrvisningen trenger kanskje til og med inspirasjon. Derfor er det ingen løsning å binde en lærer til en pult i flere timer etter at han har undervist i fem- seks timer. Det vil ingen tjene på. Særlig ikke elevene. Dette har de forstått i Finland.

Kjære politikere sentralt og i KS: Gi oss heller gode og riktige forutsetninger for å gjøre jobben, i stedet for å binde opp arbeidstida vår ytterligere. Hvorfor ikke se til Finland, og heller sørge for at vi har en fleksibel arbeidstid tilpasset elevenes behov for god undervisning og oppfølging? Hvorfor ikke sørge for at vi har mindre detaljstyring av skolehverdagen, og heller la oss gjøre det vi som lærere vet er best for elevene?

Gi oss mulighet til å være gode lærere. Gi oss mer tid til hver elev!

Midt i arbeidstidsforhandlingene mellom lærerne og KS, ønsker kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen å rette fokuset mot lærerens rolle som sjef i klasserommet. Dette gjorde han under sitt besøk på Arendalsuka 14.08.2014. Statsminister Erna Solberg fulgte opp under partilederdebatten på TV2 samme dag. Statsministeren trakk fram respekten læreren har i den finske skolen. Det er åpenbart viktig for Høyre å løfte lærerens status og å øke respekten for læreren. Jeg er helt enig i at læreren skal være sjefen i klasserommet og bør respekteres av elevene sine. Jeg stiller meg mer tvilende til om kunnskapsministerens fremgangsmåte er den riktige. Tiltakene som skisseres av kunnskapsministeren, deriblant i VG 14.08.2014, er etter min mening ikke de mest effektive for å oppnå respekt.
La meg først si at jeg støtter forslagene som angår mobiltelefon og pc-er. Jeg har hatt en avtale med mine elever og foreldregruppa i en tidligere klasse, som gjorde at jeg kunne samle inn mobiltelefonene ved skoledagens start og returnere disse på slutten av dagen. Dette var et fint tiltak, som elevene ikke hadde noen problemer med. Etter en stund kom de uoppfordret med telefonene sine til meg om morgenen. Spørsmålet her er vel heller, om elevene i barneskolen i det hele tatt har behov for å ha med seg telefonen på skolen? Jeg mener, om foreldrene trenger å kontakte dem så er det jo bare å ringe til skolen? Når det kommer til spørsmålet om pc-er, så kan jeg se at det kan være nyttig å ha disse med, da skolene gjerne mangler en del slikt utstyr. Jeg er også helt enig i at læreren skal inndra disse om elevene ikke følger pålegg om å legge dette utstyret bort.
Det jeg imidlertid reagerer på, er de andre tiltakene. Vil læreren få mer respekt om man låser elevene ute fra undervisningen? Dette synes jeg er et meget unødvendig tiltak. Om konsekvensen for en elev som kommer for seint til timen skal være å miste undervisning, så sender man vel heller et signal om at undervisningen ikke er så viktig? Hvordan skal man da sørge for at eleven får tatt igjen det tapte? Hvorfor skal eleven i tillegg trenge å melde seg for administrasjonen før han kan få undervisning? Dette sørger jo bare for at eleven mister enda mer fagkunnskap? Vil læreren få respekt på denne måten? Er det i så tilfelle den type respekt en person er ute etter å få?
Nei, jeg skal fortelle kunnskapsministeren hvordan læreren oppnår respekt fra elevene. Å få en persons respekt, enten man er politiker, lærer eller noe annet, er ikke noe man kan forlange. Dermed kan heller ikke Regjeringen, etter min mening, vedta at lærerne skal få mer respekt i klasserommene. Jeg har selv vært lærer i seks år, jeg har vært lagfører og nestkommanderende på troppsnivå i Heimevernet, der jeg nå er troppsjef. Jeg vil hevde, basert på mine erfaringer, at respekt må fortjenes. Uansett om man leder en personalgruppe, en tropp eller en klasse. Læreren må dermed oppnå respekt fra elevene, gjennom den jobben hun eller han gjør daglig. Derfor er jeg uenig i en del av kunnskapsministerens tiltak for å øke respekten fra læreren.
Læreren får respekt gjennom å ha gode relasjoner til elevene sine. Dette betyr at læreren må kjenne dem. Han må vite hva hver enkelt elev er god til og han må vite hva eleven strever med, både faglig og sosialt. Læreren må ha tillitt til, og tillitt fra, elevene sine. Tillitt oppnås gjennom trygghet. Dette betyr at elevene må være trygge på at læreren ønsker elevenes beste. Elevene må vite at de kan komme til læreren om det er noe som er vanskelig, enten dette er faglig, sosialt i klassen eller i familien. I tillegg må læreren være tydelig på hva han krever og forventer av elevene. Det skal være tydelige regler i klasserommet, men dette bør helst være positive regler og forventninger. Læreren får mer respekt gjennom å vise elevene at han bryr seg, at han liker dem og at han tror de klarer å løse forventningene og de faglige utfordringene han gir dem, enn gjennom å presentere dem for en liste med ting de ikke får lov til med tilhørende sanksjoner. Dette er en respekt som bygger på tillitt og ikke frykt for konsekvenser. Da blir læreren, på en helt naturlig måte, sjefen i klasserommet.

I de siste valgkampene i Norge har skolepolitikken fått mye fokus. Skole har vært en av de virkelige store emnene som har blitt debattert, og har vært blant de avgjørende faktorene som har bestemt valgresultatene. Læreren har blitt dratt fram som den viktigste faktoren for kvaliteten i den norske skolen, og SV og Høyre har kanskje vært de to partiene som har vært mest ivrig med å fronte skolepolitikken sin, og også med å fokusere på viktigheten av godt utdannete lærere. Med alle denne satsinga på skolen og de fagre ordene om betydningen av gode lærere, er det ganske utrolig at vi nå befinner oss i en situasjon der det er steile fronter mellom lærerorganisasjonene og deres forhandlingspartner KS. Når det er så bred politisk enighet om å satse på lærerne og om å heve læreryrkets status som det så interessant blir formulert, er det også rimelig fantastisk at KS og norske kommuner, ser ut til å være på total kollisjonskurs med regjeringspartiene og så vidt meg bekjent også med meningene i Stortinget. Dette får meg til å stille meg spørsmålet: «Er skole egentlig så viktig for politikerne som de gjerne vil ha oss til å tro?»

Mange lærere har sendt mail til kunnskapsministeren i løpet av denne konflikten, for å forsøke å finne ut hva regjeringen tenker om den. Svaret fra ham er selvfølgelig ikke overraskende: «Jeg hører hva du sier, og jeg ser jo at det store flertallet av Utdanningsforbundets medlemmer som stemte i uravstemningen, er enig med deg. Det er et klart signal til KS. Men du ber også meg om å komme med min vurdering. Det er partene som forhandler om både lønn og arbeidstid i skolen, altså lærerorganisasjonene og KS. Det er et viktig prinsipp i den norske modellen at slike forhandlinger skjer uten innblanding fra regjeringen og Stortinget. Jeg gjør mitt for å oppfylle vår skolepolitikk, men jeg kan ikke overstyre de forhandlingene som partene har.» At kunnskapsministeren ikke kan overstyre forhandlingene er jo selvfølgelig både riktig og viktig i den norske modellen. Allikevel er det jo et paradoks, at de norske velgerne da lytter til de politiske partiene og setter seg inn i deres programmer før man går til valg, når det i realiteten er KS som bestemmer politikken i skolen. Hva er poenget med å stemme på partienes skolepolitikk da? Da kan jo i grunnen alle politiske partier slutte å nevne skole i sine programmer og i det hele tatt slutte å snakke om skolepolitikk, for det er jo tross alt KS som bestemmer dette uansett. Hvorfor har vi egentlig en utdanningsminister i regjeringen? Det blir jo mer og mer tydelig at han enten ikke har noen påvirkning på politikken som føres i kommunene, eller så er han svært fornøyd med KS håndtering av forhandlingene og kommunenes skolepolitikk rundt omkring i landet. Om det siste er tilfelle, har Høyre stått for tidenes valgbløff i skolepolitikken i alle fall.

Et annet eksempel på Høyres ansvarsfraskrivelser er det mye omtalte «lærerløftet». Høyre snakket høyest om videreutdanning av lærere i valgkampen. Da er det jo underlig at alle som søkte om videreutdanning fra min kommune Sør- Varanger, som styres av Senterpartiet og nettopp Høyre, fikk avslag på søknadene sine. Snakk om å satse på læreren… Var dette også bare valgflesk, Høyre? Man kan selvfølgelig skylde på kommuneøkonomien, men om regjeringspartiet Høyre ønsker å satse på videreutdanning av lærere, ja så må det vel følge noen penger med slik at kommunene kan gjennomføre dette?

Nå i begynnelsen av juli, midt i forhandlingene, kom jo selvfølgelig det mest tydelige eksempelet på viktigheten av skolen i det norske samfunnet. KS forteller at de ikke har noe å gi i forhandlingene. Er det i det hele tatt noen som helst styring med KS, eller kan de gjøre akkurat som de vil uten tanke på regjeringens såkalte skole- og lærersatsing? Som om ikke dette var nok, fant KS ut at dette var en fin tid å ta ferie på. Jeg forstår selvfølgelig at man også i KS har rett på ferie, men man skulle jo tro at det var i alles interesse å forsøke i det lengste å komme til enighet slik at man ikke står overfor en streik ved skolestart. Men nei. KS har ingenting å gi. Dette betyr at KS ikke bare gir blaffen i lærerne, men de bryr seg tydeligvis ikke en døyt om de lærerne og skolen er til for heller; nemlig elevene. Det spiller ingen rolle for KS om elevene går glipp av undervisning fra høsten. Mer betenkelig: ordet elev er vel ikke engang nevnt av KS noe sted under disse forhandlingene. KS ser heller ikke ut til å være interessert i å løse konflikten.

Nei, det er mer og mer tydelig for meg at politikernes fine ord om å skape «verdens beste skole» bare er en utopi. Tre ord de bare slenger ut for å sanke stemmer. Innholdet i skolen, viktigheten av skolegang og betydningen av gode lærere er ikke så avgjørende allikevel. At gode lærere rømmer yrket på grunn av KS rasering av lærernes arbeidskår gjennom de siste årene, heves det heller ikke på et øyenbryn av. De fagre løftene om statusheving, karriereveger for lærere og ønsket om å gjøre læreryrket så attraktivt at det blir konkurranse om å komme inn på utdanninga, er også bare tomme setninger på et stykke papir.

Svaret er dessverre nei. Nei, Høyre var visst ikke skolepartiet allikevel. Nei, lærerløftet og videreutdanning blir det ikke noe av. Nei, Høyre mente visst egentlig ikke at læreren var utslagsgivende for elevenes resultater. Nei, skole er ikke så viktig for politikerne som de vil ha oss til å tro.